Alt har en begynnelse, også en blogg.

Det er ingen enkel sak det, og ta det første skrittet, vise seg frem, gjøre seg sårbar og åpne opp for tilbakemelding og kritikk. Hva vil jeg egentlig formidle, hva skal frem, hva nytt har jeg å komme med som ikke har blitt sagt før? Kanskje fint lite, og kanskje er alt sagt før. La meg ta utgangspunkt i det, at det meste har blitt sagt før, og jeg er nok ikke et revolusjonerende geni, som skal formidle en nyskapende filosofi til verden, lang derifra. Kanskje er det nettopp det jeg vil ha frem, at jeg er terapeut og en ganske god sådan, men jeg er like feilbarlig, sårbar, svak, tullerusk, sterk, egosentrisk, elskverdig, smart og hverdagslig som alle andre. Jeg ønsker faktisk å vise frem det, på godt og vondt. Og så kan du jo lure på hva i all verden er det jeg prøver å oppnå med det?

Kanskje kan jeg klare å skape en følelse av gjenkjennbarhet, en god latter, og tanker om at «jeg er i det minste ikke så sprø». Noen ganger kanskje et nytt perspektiv, en ny måte å se det på, litt inspirasjon i ny og ne.

I en facebook-preget verden, der alt er renvasket og pent, positivt og lykkelig, shabby og chict, så kjenner jeg på mangelen av polariteten til dette som kan skape en litt bedre balanse. Vi er da bare mennesker, vi driter oss alle ut i blant, vi skammer oss, vi føler oss slitne og lei, vi gråter over såre minner, vi tenker ulovlige tanker, vi roper ut i sinne og vi gjør feil, alle sammen. Om vi er terapeuter, leger, søppeltømmere, arkitekter eller lærere, vi er alle bare mennesker. Og balansen jeg søker og det jeg savner er en form for nærhet.

Alt dette renvaskede «lykkeri-greine» skaper for meg mye avstand. Det blir avstand mellom meg og dette fordi jeg selv merker at jeg er jo mer sammensatt enn det, jeg er alt det negative og triste og sårbare også, og når det blir for mye fokus på den ene siden, så kjenner jeg meg ikke lenger igjen i det. Da vokser avstanden mellom oss mennesker, tror jeg, fordi vi så lett kan oppleve oss selv som «feil» på en eller annen måte, når standardene blir så høye og alle er så forbaska perfekte og lykkelige hele tiden.

Som gestaltterapeut så bruker jeg meg selv i Terapi rommet, jeg er ikke en nøytral observatør, men et delaktig og levende redskap. Fordi jeg også har levd et liv, på godt og vondt, fordi jeg heller ikke er perfekt kan jeg se deg, høre deg og hjelpe deg. For det er min jobb, å hjelpe klienten videre fra det som oppleves som fastlåst, åpne for et nytt perspektiv og bidra til at klienten ser seg selv litt tydeligere. Og det kan jeg, ikke fordi jeg vet bedre enn klienten, men fordi jeg benytter en metode som jeg har lært meg gjennom studier. Jeg møter klienten i et jeg-og-du møte, menneske til menneske, ikke ovenfra og ned, men side om side. Og gjennom rene fenomenologiske beskrivelser i øyeblikket, her og nå, ikke synsing, tolkning, eller velmente råd, så opplever kanskje klienten å bli sett. Og jeg erfarer at det bidrar til at klienten ser seg selv tydeligere, og når man ser hva man gjør, og hvordan man gjør, så åpner det for flere valgmuligheter.

Det er det jeg liker så godt med akkurat denne metoden, det er derfor Gestalt -metoden er den rette for meg. Og det vi begge har til felles, jeg og klienten, er ønsket om å se tydeligere hvem vi er og hvem vi blir, i møte med hverandre og verden.

“The aim of life is self-development. To realize one`s nature perfectly- that is what each of us is here for” – Oscar Wilde (1854-1900) The Picture of Dorian Gray

Og her opplever jeg at Oscar Wilde snakker om å se seg selv for alt det en er, på godt og vondt, styrker og svakheter. Jeg som gestaltterapeut er opptatt av å anerkjenne og akseptere det gode og det vonde, det sterke og det svake i et menneske, fordi det skaper balanse og bevegelse. Jeg vet at jeg er både selvsikker og usikker, spennende og kjedelig, tålmodig og temperamentsfull og mange andre polariteter. Og jeg lærer med tiden å like og akseptere alle sidene ved meg selv, fordi jeg ser at de hører sammen og trenger hverandre. Og det gir meg bedre kontroll og flere valgmuligheter. Når man aksepterer det som er, da åpner mulighetene seg for endring og utvikling.

Så da har jeg vel startet med både små og store ord, og gitt meg selv både lite og mye og leve opp til. Jeg kan med et smil om munnen og litt selvironi kalle meg selv for en «terapeut-blogger». Og kanskje, hvis jeg er heldig, har jeg vekket en interesse hos et eller annet menneske der ute, er det ikke det alle vi «terapeut-bloggere» drømmer om.

Return back to Livet Ditt

Return back to Home