Jeg er en vanlig dame som lever i et vanlig ekteskap med en vanlig familie. Hverdagen kommer og går, og vi lever i rutinene med lekser, fotballtrening, matlaging og leggerutiner uke etter uke og år etter år. Det høres kanskje kjedelig ut, men sånn er livet for meg og jeg tror mange kjenner seg igjen.

Utfordringen for meg er at jeg av og til føler at jeg forsvinner litt. Jeg blir en del av et ”oss” og fokuset blir hva som er best for ”oss”. Jeg skal innrømme at det er ganske trygt å ha det sånn. Men er jeg ikke påpasselig så forsvinner jeg helt i dette. Jeg får en opplevelse av å bli borte, blir usikker på hva jeg vil og kjenner ikke så godt etter hva som er mine behov lenger. Dette er ikke godt for meg, jeg vil ikke forsvinne. Av erfaring vet jeg at det er da samlivsproblemene, småkranglingen og frustrasjonen dukker opp.

Målet mitt er å leve som et selvstendig menneske med mine tanker og mine behov, sammen med et annet selvstendig menneske som har sine tanker og behov. Utfordringen er at man må lære å se og respektere forskjellene, at man har ulikt perspektiv og oppfatter ting på hver sin måte. Lære å tåle at det ikke er «rett og galt» men to ulike oppfattelser. Utfordringen her er at det er så komfortabelt når man kan være enige om hvordan ting er, at partneren ser og oppfatter det samme og at man tenker likt om ting. Da føler man seg litt mindre alene, man er en del av et «oss».

Jeg ser eksistensielt på livet og tenker at vi lever sammen med andre, men til syvende og sist er vi enkeltstående unike individer. Når vi anerkjenner og respekterer forskjellene i et forhold, fremstår partneren som mer unik og en selv føler seg som et mer spesielt menneske. Man opplever seg mer «sett og verdsatt» enn når man bare er en som flyter med og er en del av et «vi». Ironien er at den trygghetsfølelse av å være en del av et ”vi” ofte ender med å bli grunnen til at par dukker opp her i terapi hos meg. Med utfordringer som; «jeg vet ikke hva jeg vil lenger, jeg opplever ikke at han ser meg for den jeg er og jeg opplever ikke at hun respekterer mine behov».

De har mistet seg selv, sin selvstendighet, kjenner ikke behovene sine lenger, men tenker bare at det er noe som mangler.  Jeg kan si at med personlig erfaring at det ofte er skillet mellom «du og «jeg» som mangler. Det blir et «avhengighetsforhold» og ikke et forhold nødvendigvis basert på gjensidig respekt og kjærlighet.

Når man erkjenner og respekterer at man har forskjellige oppfattelser og tåler forskjellene, uten å tenke at det er en trussel for forholdet, da tror jeg man blomstrer frem som et enkelt menneske. Når jeg kjenner etter mine behov og stoler på egne tanker, uten bekreftelse, eller behov for at min partner skal se ting på samme måte, da liker jeg meg selv mer. Jeg ser at med økt selvrespekt, øker respekten og kjærligheten for min partner.

Så tenk på deg selv, vær egoistisk, følg dine drømmer, lev ditt liv. Ikke «del» livet ditt med noen andre, det er ditt og ditt alene. Finner man noen som vil leve side om side, noen som vil leve parallelt med deg og samtidig respekterer og tåler forskjellene, da tenker jeg man har funnet noe unikt og vakkert.

Return back to Livet Ditt

Return back to Home