Vi har alle litt «bagasje». Opp og nedturer som har påvirket og påvirker oss i livet. Som gestaltterapeut vil jeg si at vi alle bærer med oss «uferdige hendelser». Det betyr hendelser som har påvirket oss og som vi enda har et vanskelig forhold til, noe som er uklart, eller som vi ikke kan forholde oss til. Vi mennesker har en tendens til å gjenskape disse uferdige hendelsene og reaksjonsmønstrene i forhold til dem. Man sier at det uferdige dukker opp, og det er derfor vi kan som gestaltterapeuter jobbe med utgangspunkt i en her og nå relasjon i terapirommet, men likevel hjelpe til å løse gammel problematikk.

Vi velger oss ofte partnere som på en eller annen måte er med på å opprettholde de mønstrene vi er vant med, i positiv og negativ forstand. Rett og slett fordi det er det vi er kjent med og det virker trygt. Det er våre forventinger til verden som blir bekreftet av partner og omgivelsene.

Jeg har for eksempel til tider hatt en vanskelig oppvekst. Jeg har utfordringer i dag med et stadig ønske om bekreftelse, om å bli sett og hørt, da de behovene ikke ble dekket i tilstrekkelig grad da jeg var yngre. Jeg har valgt meg en partner som opprettholder dette mønsteret for meg. Jeg har valgt meg en noe avkjølt engelskmann, han er vidunderlig på alle områder, en flott mann og far til mine barn. Men ingen stor romantiker, ikke en som uoppfordret gir meg fryktelig mye oppmerksomhet i hverdagen, og han har egne utfordringer i forhold til å lytte og å være tilstede i øyeblikket med meg. Han har hatt en mor som er i overkant involvert, så hans mønster er å holde mennesker litt på avstand.

Disse to koffertene med bagasje er en utfordring å kombinere, og vi faller inn i og opprettholder et kjent mønster. Han vekker en irritasjon og frustrasjon som jeg har med meg fra min oppvekst, og jeg i han. Vi trigger noe gammelt i hverandre og møtes mentalt sett i enkelte situasjoner med den mentale alderen vi hadde da dette gamle mønsteret ble etablert. Ikke som to voksne mennesker i en konstruktiv diskusjon, men to unger som hiver sand på hverandre i sandkassen.

Når mønstre og væremåter blir tydeliggjort, da får man makt og valgmuligheter. Man får da i prinsippet mulighet til å gjøre ferdig noe uferdig, ved å kunne velge noe annet, en ny reaksjon eller handling. Man sitter ikke fast i et gammelt handlingsmønster, men får oversikt over hva som skjer i situasjonen. Og da kan man se seg selv og sin partner igjen, da kan man lære noe nytt om seg selv og hverandre. Ikke en enkel løsning som er gjort over natten, men en prosess med mye læring og håp.

Jeg vil takke Gestaltterapeut Nina Sontum for de faglige tankene og inspirasjonen bak dette innlegget.

Return back to Livet Ditt

Return back to Home