For litt siden stod min syv år gamle sønn og ropte til sin far at han aldri hørte etter og at far derfor ikke forsto hva han egentlig ønsket. Sønnen vår var trolig trøtt og sliten og lot det gå utover sin far fordi han sto nærmest, og var den personen som stilte krav til han da han ønsket at han skulle kle på seg. Men det var noe i denne formuleringen som traff meg, noe jeg kjente igjen. Var det ikke nettopp dette jeg også sa til min mann når jeg var sint, disse ordene som nå kom ut av min sønn, var ikke de mine?

Etter episoden var over tok jeg dette opp med min mann; var det sånn at våre kommunikasjonsproblemer og små krangling hadde smittet litt over til vår sønn?

Vi har som alle andre parforhold våre krangler og utfordringer, som blir gjemt i en travel hverdag. I en familie så påvirker man hverandre, empati/»>barn merker de voksnes problemer, ved at barn kan kjenne på uro når foreldre krangler eller tar til seg måten foreldrene kommuniserer på. Jeg tenker hverken som terapeut eller som mor at dette er så farlig, barn lærer noe om livet og ekteskapets opp og nedturer på denne måten.

Men jeg vil bruke dette eksemplet for og tydelig vise hvordan man i en familie påvirker hverandre. Det finnes flere vinklinger og måter å se dette på; min sønn kan jo i realiteten kjenne på noe av samme frustrasjon som meg. Min mann har noen ganger en utfordring med tilstedeværelse i en samtale. Min mann er klar over dette problemet som blir synligjort av vår sønns reaksjon, og ønsker å jobbe med dette.

Men man kan også ved dette eksempelet se på hvordan barn plukker opp måter de voksne snakker til hverandre på. I dette tilfellet snakket vår sønn til sin sin far på samme måte som mor gjør det. Utfordringen de voksne har seg i mellom går over til barna når problemet ikke belyses eller tas tak i.

Jeg har en tendens i krangler til å bli den som hever stemmen og legger skyld på min mann, og min mann inntar en mer stille og tilbakeholden rolle. Her gjør vår sønn noe som ligner, han hever stemmen og legge skylden på sin far, fremfor sin mor. For det skal nevnes at min sønn ikke roper til meg på samme måte, sammen med meg viser han sinne ved å bli stille, snurt og å gå bort.

Gestaltteorietisk så sier man at det er slik vi organiserer oss, og slik vi påvirker hverandre. Her trenger jeg og min mann og jobbe med måten vi snakker til hverandre på, og skape en bedre balanse slik at ikke min mann blir den passive og jeg den aggressive i en diskusjon. Vi har her begge like mye Ansvar for og gjeve ut ubalansen, ved å gå i oss selv og se; hva er det jeg gjør, hva trigger denne handlingen hos meg. Økt bevissthet vil trolig bidra til at vi kan kommunisere litt bedre sammen. Det vil spre seg over til våre barn, og hvordan de kommuniserer med oss og med hverandre. Med utgangspunkt i denne måten å tenke på, kan man i familier ofte jobbe med hvordan de voksne kommuniserer sammen, så vil det påvirke barna.

Return back to Livet Ditt

Return back to Home