Jeg er en dame som er mye i tankene, jeg tenker over hva som har skjedd, over hva som kan skje, muligheter og bekymringer, fremtid og livetditt.no/2012/11/nar-den-gang-da-blir-her-og-na/»>Fortid. Det er fordeler med å tenke mye, jeg underholder meg selv når jeg er alene, jeg får tiden til å gå ved å holde meg opptatt i tanker og dag drømmer. Jeg blir til tider omtalt som en gjennomtenkt og fornuftig person som kan legge frem saker på en ryddig måte. Jeg liker å være en tenker, men det har noen bakdeler også. En person som er mye i tankene, er sårbar, og tilbøyelig for bekymringer, kan gi god grobunn for indre demoner.

For å visualisere dette så vil jeg si at det bor små demoner i blant tankene mine.  Nå og da, tidvis sporadisk, forteller de meg at jeg ikke er flink nok, at jeg ikke er smart, at jeg ikke kan måle meg opp til, eller er like bra som andre. Når de er små og separate så kan jeg ta kontroll over dem og ikke gi demonene så stor plass, overse dem, eller korrigere ved å si til en demon tanke; «nei vet du hva, dette kommer jeg til å få til».

Vinterstid er den tiden på året for meg, da demonene fort kan formerer seg. Lyset og tematuren er akkurat passe til at demon ynglene får bedre rotfeste og de blir fler. Da kan de slå seg sammen til en større kraft som potensielt sett kan slå beina under meg. Det har skjedd før, og det kan trolig skje igjen.

Kanskje du også kan kjenne igjen noen demoner blant tankene dine? Kanskje du har noen ideer om hvor de kommer fra, eller fra hvem. Sånne tanke-demoner kan dukke opp i oss etter vi har fått dem servert av mobbere, søsken, en kritisk og streng mor eller far. Negative ting vi ble fortalt den gangen, har vi nå svelget til vår egen sannhet. Så nå trenger vi ikke mobberen eller den dømmende moren eller faren, vi gjør det mot oss selv.

Jeg har gått en del i terapi, for å kunne bli terapeut, så jeg vet litt om hvor mine demoner stammer fra. Jeg kan plassere noen av demonene tilbake til sin rettmessige eier, som en tenkt handling, men ikke i realiteten. Fordi mannen som en gang ga de til meg, er ikke lenger den han var. Han har ikke i stor nok grad evne til å ta dem i mot, eller forstå hva han har gjort eller sagt. Han er en svekket gammel mann med mange egnene demoner som har vokst seg store, og han har mer enn nok med sine egne utfordringer. Det får være staff nok det, for han.

Selv om det er en tenkt handling og jeg ikke har en mulighet til et faktisk oppgjør med han, så hjelper det meg allikevel. Ved å kunne fortelle meg selv at mye av det negative jeg tenker om meg selv nå, det har jeg fått fra han. På den måten legger jeg de negative tankene, demon tankene, tilbake der hører hjemme. Så kan jeg si til meg selv, når jeg kjenner det igjen; «dette har jeg blitt fortalt, eller fått en opplevelse av når jeg var yngre, stemmer det egentlig for meg?» Ofte så gjør det jo ikke det, og jeg kan da visuelt sett «spytte de ut». «Nei den sannheten vil jeg ikke ha, det stemmer ikke for meg». Har jeg for eksempel blitt fortalt under oppveksten at jeg ikke er smart, så kan jeg kjenne litt etter når det dukker opp i meg, når jeg indirekte eller direkte forteller dette til meg selv som voksen. Kjenne igjen hvor det kommer fra, og plassere det tilbake dit. Kan det hende at personen som fortalte meg at jeg ikke var smart, selv ikke var så smart? Det er uansett ikke min sannhet, og jeg vil ikke ha den. Jeg er mer en summen av de valgene jeg tar og kan ikke defineres ut fra enkelt hendelser. Jeg hever meg over det, og tar makten tilbake.

Sånn tar jeg opp kampen mot tanke-demonene, en etter en.

Så har jeg forresten også sett at tanke-demonene blir svekket når jeg har det bra, trener og føler meg flink, vellykket, og elsket. Da har de rett og slett ikke så mye de skulle ha sagt.

Return back to Livet Ditt

Return back to Home