På denne dagen som er en hyllest til kjærlighet, hva er vel mer treffende enn å skrive noen ord om kjærligheten. Jeg kunne ha skrevet om mange variasjoner av kjærlighet, men denne gangen så velger jeg i par relasjoner.

Det som er så vidunderlig med kjærlighet og forelskelse er at man føler seg levende. Det å kjenne sommerfugler i magen, glede ved å leve, bekreftelse gjennom å bli sett, og gjensidig beundring. I begynnelsen av et par forhold er det ofte relativt problemfritt, og man tenker kanskje at slik vil det oppleves for evig tid. Når støvet av den stormende forelskelsen har lagt seg, og hverdagen trer inn, så dukker det allikevel opp noen utfordringer på veien.

Utfordringen til noen av parene som kommer til meg i terapi er at de ikke lenger «ser» hverandre, her mener jeg ikke «se» i konkret, fysisk forstand, men opplevelsen av å bli sett og forstått som menneske. Individene i parene får ikke den bekreftelsen de en gang fikk, de kjenner seg ikke lenger levende på samme måte som før. De går i rutiner av tanker ut ifra en forut forforståelse av hvem den andre er. Da ser man ikke lenger partneren slik den fremstår i øyeblikket, her og nå, i dag. Kanskje føler ingen av partene at de lenger er akseptert og elsket, nettopp fordi det å bli sett og anerkjent er så grunnleggende for kjærligheten. Ofte beskrives her en opplevelse av å bli litt borte, der egne behov og ønsker ikke lenger er tydelige.

Vi mennesker er i stadig utvikling og endrer oss hele tiden.  Vi forandrer meninger om ting, høster ny erfaring og får nye behov. I et parforhold så trenger man evnen til å se hverandre og oppleve hverandre i øyeblikket for å få med seg de små nyansene og endringene som oppstår. Jeg tenker at essensielt for kjærlighet ovenfor et annet menneske er forståelsen av at vi alle har forskjellige virkeligheter. Det å kunne respektere, anerkjenne og til tider beundre den andre personen sin vinkling på livet, er viktig for å få en gjensidig opplevelse av å bli verdsatt. Den enes virkelighet er ikke mer riktig enn den andres, bare annerledes. Vi observerer, sanser og opplever forskjellig, ut ifra egen forståelse og erfaring.

Å kunne respektere og anerkjenne en annen person sin vinkling kan være berikende. Det kan bidra til og tydelig gjøre ens egen opplevelse, eller synspunkt, ved å se den i kontrast til en annen person sin opplevelse. Men dette kan også til tider være frustrerende og slitsomt. Noen ganger vil vi bare at den andre skal være ening og se ting noenlunde likt som en selv. Man kan ikke alltid i en travel hverdag sette av tid til å virkelig ta innover seg en annen person sin vikling og perspektiv, hele tiden. Problemet oppstår nok heller når man begynner å gå på autopilot. Man glemmer det viktige perspektivet; at her er det to forskjellige individ med forskjellige utgangspunkt og opplevelser, behov og følelser.

Jeg ser at flere av de parene som kommer til meg, har sluttet å «se» hverandre, sluttet å ta innover seg den andre personen sitt perspektiv og ulike behov. De fokuserer ikke lenger på hva som skjer i øyeblikket, tilstedeværelse i relasjonen, slik man gjorde når sansene var høynet og man var forelsket.

Så hva kan man gjøre da, denne St. Valentin dagen, for å vekke til live litt lidenskap og brusende følelse av tilstedeværelse?

Man kan sette av litt tid til hverandre, skape ro, lytte til hverandre og være sammen i øyeblikket. Vekk sansene til live for å se personen du er sammen med som noe annet og adskilt fra deg selv. Fokuser på det som er annerledes med den andre, det er spennende og utfordrende. Til tider også kanskje litt provoserende, men en essensiell faktor i lidenskap er en liten knippe aggresjon. Riktig kjærlighetsfylt St. Valentins dag til dere alle sammen.

Return back to Parforhold

Return back to Home