Har du noen gang hatt lyst til bare å flykte, rømme fra alt og alle, til et sted langt borte?

Jeg skal innrømme at noen ganger, på litt tunge grå dager, så liker jeg å leke med tanken. Flykte avgårde fra Ansvar, bekymringer, stress og mas. Noen ganger drømmer jeg om Australia. Der var jeg som ung backpacker, på reise rundt i verden, uten mål og mening. Det var en tid der jeg hadde verken ansvar eller bekymringer. Jeg hadde en stor sekk på ryggen, en buss billett til neste by og et ansikt fylt med sol fregner. Det var en fase i livet mitt som jeg er evig takknemlig for, men som nå er over. Nye faser kommer med nytt innhold og nye erfaringer, slik skal det være. Men tanken på den tiden dukker opp  noen ganger, og jeg kan kjenne et savn etter noe.

Hva fikk jeg ut av livet den gangen, som jeg noen ganger savner eller mangler nå?

Jeg hadde den gang en frihetsfølelse og en mulighet til å leve i øyeblikket, uten å tenke på morgendagen eller gårsdagen. Det er en liten påminnelse på hvordan jeg kan begrense meg selv og min egen frihet i hverdagen, og hvordan jeg glemmer å fokusere på øyeblikket.

Neste naturlige spørsmål blir da; hvordan skal jeg begrense meg selv mindre, og hvordan begrenser jeg meg?

Jeg kjenner jeg begrenser meg selv ved enkelte negative tanker som kan komme nå og da. Det kan være små ting som ”uff, sa jeg det” eller større ting som; ” jeg har ikke noe spennende eller nytt å komme med”  Små eller store tanker som virker begrensende fordi de bærer en indirekte beskjed om at jeg på en eller annen måte ikke strekker til, ikke er bra nok.

Jeg begrenser meg selv også noen ganger ved å skape unødvendige regler som ofte er litt sånn «nei men det kan jeg vel ikke gjøre, hva ville de tenke om meg da». Eller «jeg kan vel ikke kalle meg for en ekspert kan jeg vel, eller en kunstner, eller si at jeg ønsker å følge drømmen min, er ikke det litt selv sentrert da»?

Jeg begrenser meg selv når jeg ikke følger og verdsetter behovene mine, små eller store. Når jeg ikke spiser når jeg er sulten, ikke setter meg ned når jeg er sliten, ikke sover når jeg er trøtt, ikke har alene tid når jeg trenger ro. Da sender jeg indirekte beskjeder til meg selv om at jeg ikke er verdifull, at behovene mine ikke er viktige nok til å tas på alvor. Dette begrenser meg, mitt potensiale og min livsglede.

På grå dager når jeg er sliten så lar jeg noen ganger de negative tankene smyge seg inn. Når jeg i tillegg ikke stopper opp og setter pris på hva jeg har, tar innover øyeblikket, eller lytter til behovene mine så mister jeg følelsen av å være tilstede i eget liv. Da kommer flukt planene like etter, jeg får lyst til å rømme til et sted der jeg kan kjenne at jeg lever igjen, et sted der jeg kan kjenne meg fri.

Nå vet jeg at drømmen om å flykte ikke handler om flykte, men er en på minnelse om at jeg må ta behovene mine på alvor, sette av tid til å kjenne på øyeblikket og hva jeg trenger. Kanskje trenger jeg en ferie, et varmt bad, litt tid med noen gode venninner eller ro til å minne meg selv på at de eneste begrensningene jeg har i livet er de jeg lager selv. I den forstand så kan jo alt eller ingenting være mulig, alt etter som hva jeg forteller meg selv.

”Whether you think you can do something or whether you think you cant,  either way you are right” Henry Ford

Kjenner du igjen noen måter du begrenser deg og ditt liv på? Jeg tenker at det er så uendelig viktig å ta oss selv på alvor, kjenne etter behov og lære oss til å følge dem. Gi oss selv verdi, slik at vi kan leve ut vårt potensiale.

Ønsker du råd og tips til dette så meld deg på nyhetsbrevet.

 

Return back to Livet Ditt

Return back to Home