Melankoli var en vanlig beskrevet psykologisk tilstand på 1600 og 1700 tallet, riktignok forbeholdt overklassen og deriblant hovedsaklig menn. Melankoli var beskrevet som en vedvarende sinns stemning der man savnet eller lengtet etter noe, uten at man var klar over hva man eventuelt savnet. En tomhet og en tristhet, og eller en opplevelse av meningsløshet og likegyldighet. Melankoli forsvant som beskrivelse av en psykologisk tilstand en gang på begynnelsen av 1900 tallet, i nyere tid så snakker vi om depresjon. Depresjon var i utgangspunktet også en diagnose som i større grad var forbeholdt overklassen og menn, da damer stort sett fikk diagnosen hysterisk eller gal, uansett hva det dreide seg om. Når diagnosen etter tid og stunder snek seg inn i lavere samfunns klasser, i mer kvinne dominerte yrker og samfunnslag, mistet diagnosen respekt og ble sett på som et utelukkende nederlag.

Tristhet, nedstemthet, håpløshet, og savnet etter noe annet eller noe mer, er så klart ikke en moderne og ny problematikk. Depresjon blir allikevel ofte beskrevet som en lidelse og en konsekvens av at det moderne samfunnet setter for høye krav til oss mennesker. Men sannheten er nok noe mer kompleks. Samfunnet vi lever i har vi vært en del av å skape, og setter så høye eller lave krav som vi velger selv å forholde oss til. Melankoli, tristhet og nedstemthet er kanskje ikke en sykdom så mye som det er en del av å være menneske? Friedrich Nietzsche beskriver i alle fall melankolien sin som en forutsetning for god helse.

Jeg er et menneske som til tider er melankolsk, trist, nedstemt, og lei alt og alle. Noen ganger i lengre perioder, andre ganger i kortere. Jeg velger å  ikke ta medisiner eller sykdoms betegne det i så stor grad. Jeg tenker melankoli og nedstemthet er en del av å være menneske for meg, en del av livet, ivertfall mitt liv. Poeten Rainer Maria Rilke sa en gang «steng ikke dysterheten ute av ditt liv, fordi du vet aldri hvordan disse tilstandene arbeider med deg og tilfører noe nytt».

Jeg har faktisk med alderen og årene lært å dra nytte av disse periodene. Noen ganger kan jeg skape mer, kunst, dikt eller skrive mer. Jeg kan i disse periodene kjenne på uendelig tristhet og sorg over mange av verdens tilstander, en dysterhet i sinnet med alt det innebærer. Jeg synes faktisk det er noe vakkert og nødvendig ved å kunne kjenne på det noen ganger. Det er utvilsomt plagsomt å være nedtrykt, men lykke tilstanden skaper ikke refleksjon, nyanser eller rikdom ved det å være menneske i så stor grad som å kjenne på ytterpunktene og kontrastene i lykke og smerte. Jeg tenker at jeg tar meg selv, livet og verden på alvor ved å gjøre meg sårbar for den.

Jeg lar meg selv være det jeg er når jeg er det, glad eller trist, energisk eller nedstemt, uten å prøve å motarbeide eller bekjempe. Dette fordi jeg synes det beriker livet mitt, jeg føler meg levende. Min lege sa til meg en gang at jeg trolig var kronisk deprimert, og ville lide av depresjoner av og på, hele livet. Ja sånn kan han se på det, jeg velger å se på det på en annen måte.

Det er mitt valg og min frihet. Jeg liker min melankoli og har mye mer kontroll over den når jeg lar den være i fred, det er med erfaring og selvutvikling i Terapi jeg har lært å mestre dette.

 

Return back to Livet Ditt

Return back to Home