Merker du noen ganger at du snakker med noen og så blir du oppmerksom på at du egentlig ikke følger med i samtalen? Du sitter og ser tomt ut i luften, uten og følge med på hva den andre personen forteller, dypt inne i din egen tankerekke. Har du noen gang merket at du har gått fra et sted til et annet og så plutselig er du fremme, uten at du er bevist på hva du har gått forbi eller har sett på veien? Jeg gjør det selv innimellom, forsvinner inn i mitt eget hode, og får ikke helt med meg hva som foregår rundt meg.

Det er klart det å kunne tenke og reflektere over seg selv og livet er nyttig og fint. Hva skulle vi ha gjort uten refleksjons evne når vi skal lære oss nye kunnskaper?

Men jeg skal komme med en liten påstand til deg og ditt tenkende hode. Jeg skal påstå at og stadig være fortapt i egne tanker også skaper avstand til deg selv og til andre, hindrer tilstedeværelse i øyeblikket, minsker intimitet og nærhet og kan gjøre det vanskelig å prestere sexuelt. Du kan tenke deg stresset, tenke deg til et angst anfall, tenke deg deprimert, tenke deg forvirret, og tenke deg ensom.

Det å sitte å tenke er noe vi gjør med oss selv, alene, i vårt eget hode. Det å tenke er ofte en handling vi gjør litt automatisk og uten så mye evne til å kjenne etter i kroppen samtidig, følelser, behov og lyster blir litt bakenfor. Vi sitter og tenker våre tanker, men svært sjelden så bringer det oss frem til noe endring eller framskritt. Litt som å sitte i en gyngestol. Vi sitter der å tenker frem og tilbake, med vårt eget hode, våre egne tanker, uten så mange nye impulser. Som å vippe frem og tilbake på en gyngestol så kan det være komfortabelt, trygt, kjent kanskje. Men om du skal fra et sted til et annet så er det nytteløst å bruke en gyngestol som fremkomstmiddel.

Når vi er sammen med andre mennesker så kan det at vi sitter og tenker, fjerne oss litt fra tilstedeværelse. Vi kjenner ikke etter i kroppen hvordan vi har det akkurat nå sammen med akkurat dette menneske. Det skaper en avstand mellom to personer som da ikke helt og fult kan møtes i øyeblikket. Det blir en avstand også til deg selv i dette, som jeg beskriver kjenner du ikke i så stor grad på hvordan du har det i kroppen. Og det er fra kroppen vi får signaler om impulser og behov. Du kjenner i kroppen på sult og tørste, på slitenhet og trøtthet, på uro og stress på sorg på glede, på kjærlighet, på sex lyst og mange andre lyster og behov. Der får vi signalene om hva vi vil og har behov for. Mange av oss kjenner ikke lenger etter hva kroppen prøver å fortelle oss, tar ikke behov og signaler på alvor. Så dukker de opp hos meg i terapi, stresset eller deprimerte. Det blir vi når vi ikke lytter til egne behov over tid, når vi tenker og bekymrer, prøver å forstå og forklare uten å kjenne etter i kroppen. Vi skaper avstand til oss selv, til behovene og lystene våre, og vi skaper avstand til andre rundt oss.

Så hva kan du eventuelt gjøre med dette? Hvordan kan denne informasjonen komme til nytte for deg?

Det handler om noe så vanskelig og noe så enkelt som å lære deg og kjenne etter i kroppen, hva blir jeg oppmerksom på når jeg stopper opp å kjenner etter, hva ser jeg rundt meg, hvordan påvirker du meg, akkurat nå. Legge merke til og øke bevisstheten rundt deg selv og kroppen din men også å dele, dele med andre, si ting du tenker på høyt. Dele med bevissthet og tilstedeværelse, dele noe som dukker opp i deg fordi jeg er der. Fordi alle mennesker påvirker oss på forskjellig måte og bringer frem nye tanker og følelser i oss. Det er sånn vi høster nye impulser og opplevelser i møte med andre, men da må vi kjenne litt etter hvordan vi blir påvirket. Når man deler opplevelser og tanker med andre så øker nærhet og intimitetsfølelse, du kan i større grad kjenne på en tilstedeværelse i deg selv, i relasjonen og i øyeblikket.

 

 

Return back to Livet Ditt

Return back to Home