Bunnløs, grenseløs føler jeg meg gjennomsiktig og ugjennomtrengelig.  Hva ser du, hva tror du at du ser?

Hvorfor hater jeg meg selv like mye som jeg elsker meg, når jeg elsker meg selv så høyt?

 

Himmel og helvete på samme dag, på samme time på samme tid.

I dag flyr jeg høyt over skyene, mye høyere enn alle andre, flyr av glede og fullkommenhet. I dag drukner jeg av indre svart bunnslam.

 

Løft meg opp og riv meg ned. Jeg er verdt alt og ingenting, jeg er et geni, et unikum. Jeg er et vakum av tomhet og repetisjoner.

 

Husker du meg, gjorde jeg inntrykk? Eller ble jeg glemt? Jeg lar meg glemmes så altfor lett, jeg tillater meg selv å gå opp i røyk, ubemerket.

 

Lar deg missforstå og feiltolke, for det treffer noe i meg som jeg kjenner igjen. Du ser ikke meg, du ser det jeg lar deg se.

Jeg har mer kontroll på det enn du forstår.

 

Det er det få som vet, jævlig få som vet.

Return back to Dikt

Return back to Home