Jeg vil skrive om et tema som er viktig for meg. Jeg kjenner det er vanskelig å finne frem de rette ordene. Jeg vil si noe om sårbarhet, det sitter langt inne, godt beskyttet og godt gjemt. Skal jeg skrive noe ektefølt om dette temaet så må jeg vise min egen sårbarhet, og det koster litt, det skal det gjøre.

Jeg deler med klientene mine at sårbarhet er det samme som mot, en styrke som bygger opp under nærhet og tilstedeværelse i deg selv og i relasjoner. Jeg har erfart dette selv som menneske og ser at det skaper trygge og gode terapeutiske relasjoner. Det er viktig for meg å belyse dette temaet, så i dag skal jeg være modig, jeg skal dele med deg hva jeg tenker, jeg skal være sårbar. Jeg kjenner at jeg smiler, jeg vet med erfaring at det er nettopp det å gjøre meg sårbar, vise meg frem med løftet hode og rak rygg, som gjør at jeg kjenner meg sterk. Ironisk som dette er, for meg, for akkurat det tok det meg lang tid å forstå. Jeg har gjennom hele livet mitt fått tilbakemelding på at jeg er en modig person, og ikke alltid helt forstått hva dette egentlig handler om. Men når jeg ser det i sammenheng med at jeg har delt med de rundt meg hvordan jeg har det, vist følelser, delt noe om hva jeg har behov for eller trenger, så gir det mening for meg. Jeg gjenkjenner det som mot når andre gjør det samme ovenfor meg.

I terapi rommet så ser jeg at det er sårbarhet som bygger opp trygghet i relasjonen og gir grobunn for å utforske sammen, min sårbarhet i møte med din sårbarhet. Min evne til å vise eller formidle «ja, jeg også» når sårbarhet og skam kommer frem. «Ja, jeg er også sårbar. Ja, jeg føler også skam.»

Mennesker er ingen glansbilder og ingen er perfekte, vi er hele og fulle mennesker. Jeg har gode og onde sider, jeg har tatt gode og dårlige valg. Det gir meg dybde, erfaring og en følelse av vitalitet. Det gjør meg levende, og når du viser deg frem for meg på samme måte så blir du levende for meg. Jeg kan puste rolig og kjenne meg trygg og integrert i meg selv, vi er mennesker sammen. Skam vokser seg stor når den blir holdt skjult, når den deles og vises, forsvinner den. Vi er alle utdelt med litt skam, det gir oss evne til empati, så det må vi bare leve med. Men når vi viser og deler den med andre, så gir det mulighet for nærhet og fullkontakt. I slike møter så får vi en opplevelse av å være verdifull og vi blir bekreftet. bekreftelse og en følelse av verdi, bli sett, er noe vi alle søker, det er vi felles om.

Sårbarhet gir meg kilden til mitt mot og min styrke og er helt essensielt for å kjenne at jeg lever fullhjertet. Det er gjennom en slik bevissthet jeg kan komme i kontakt med hva jeg har behov for og hva jeg trenger for å ha det godt. Jeg tar gode avgjørelser og kjenner meg tilstede i mitt eget liv og i relasjoner til andre når jeg bruker hele spekteret av meg, tanker, følelser, behov, impulser og lyster, når jeg tar både hode og kropp på alvor og likestiller dem. Det paradoksale er at når jeg prøver å stenge av hva jeg kjenner og føler for å skule min sårbarhet, så gjør jeg meg selv svakere. Når jeg bare forholder meg til mine intellektuelle tanker og stenger ute magefølelse, behov og emosjoner så bruker jeg bare halvparten av meg selv. Jeg ser at mange av de som kommer til meg for terapi gjør det på denne måten, trolig grunnet en myte om at sårbarhet har noe med svakhet å gjøre. Jeg prøver å bekjempe denne myten, i terapi rommet og hver dag som menneske, ved å tørre å vise meg som den jeg er, bygger jeg opp min egen opplevelse av verdi og kan kjenne meg sterk og levende.

Vitalitet er det motsatte av depresjon, depresjon har blitt en folkesykdom. 

Til slutt et dikt fra meg, det er det mest sårbare jeg kan gi deg her.

Sårbarhet

Oppgitt og tom, sliten og ensom beveger jeg meg rundt i alle andre sin verden.

Jeg lister meg stille, eller forter meg frem, jeg følger tempoet ditt. Jeg smiler når du smiler, forstår og nikker når du prater, da blir jeg usynelig.

Trollet som bor i meg liker at jeg kan bli borte, trollet tror det beskytter meg.

Det innvendig, det sårbare, det får du ikke, det må beskyttes. Blir det ødelagt så er det ingenting igjen. Noen har vært der før, og ødelagt, uaktsomt trakassert og rasert. Så nå må jeg være forsiktig. Ensomheten vokser i takt med beskyttelsen, innrammet av et gjerde, du ser ikke inn, jeg ser ikke ut.

Med gjenkjennende kraft av din sårbarhet og skam blir jeg løftet opp og frem. Når min skam synes sammen med din, da faller gjerde ned.

 

 

 

Return back to Livet Ditt

Return back to Home