For noen dager siden kom jeg tilfeldigvis over en liste med mange, lange, punkter, beskrivende for voksne som hadde vokst opp med alkoholiserte foreldre og rusmisbrukere. Listen beskrev hvordan en slik person vil ha personlighets trekk og sider ved seg som direkte følge av en slik oppvekst.

De omhandlet ting som; voksne barn av alkoholikere gjetter seg frem til hva som er normalt, har problemer med å fullføre prosjekter, er strenge med seg selv, tar seg selv veldig alvorlig, har en overutviklet Ansvarsfølelse, og så videre.

Jeg kjente meg litt igjen, i nesten alle punktene på listen. En overveldende bølge av håpløshet skyllende over meg. Jeg følte meg tom innvendig. Alle disse punktene, alle disse karakteristikkene, de var i meg fordi jeg var ”skadet”? Det var ikke sider i meg som menneske, ikke min personlighet, men skadevirkninger av en vanskelig oppvekst? Hva skulle jeg egentlig bruke denne fordømte lista til, hvordan kunne den egentlig hjelpe meg?

Så litt etterhvert kom sinne, sånn omtrent når jeg våknet opp i dag; ”nei vet du hva, faen heller”. Jeg fikk et behov for å realitets orientere meg selv litt, ta noe av makten tilbake som jeg opplevde denne listen hadde tatt fra meg.

En slik liste kan jeg kjenne meg igjen i, fordi jeg er menneske. Som i et dårlig ukeblad horoskop, det er skrevet generelt nok til at alle kan kjenne igjen noe. Det er vanlige menneskelige trekk som vi alle har i oss, som vi i perioder kan kjenne i større eller mindre grad.

Hva slags hjelp finnes egentlig i slik kategorisering? Behandlere setter pasienten sin i en beskrivende boks, en generalisert oppfattelse av adferden, men hjelper det egentlig? Er det tryggere og mer forutsigbart, bidrar forklaringene til en endring? Blir det lettere for behandleren å forstå pasienten, blir det lettere og tryggere for behandler å forholde seg til pasienten?

Blir det lettere for meg å forstå meg selv når jeg leser en slik liste? Hjelper det meg?

For meg kjennes det begrensende ut, for meg kjennes det ut som om da må jeg gi meg hen til at jeg er et offer for omstendigheter og må lide ringvirkningene av dette livet ut. Jeg har ikke tenkt å la meg begrense, jeg har ikke tenkt å gi meg hen.

Når jeg var 20 år så tenker jeg at denne listen beskrev meg helt og holdent, så jeg sier ikke at den ikke stemmer. Men jeg er veldig glad for at jeg ikke leste en slik liste når jeg var 20 år.

Det som har hjulpet meg slik at jeg kan bevege meg bort fra en slik begrensende beskrivelse, er at jeg har gått til terapeuter som aldri har kategorisert meg, som ikke har satt meg i en boks, som ikke har kommet med uttalelser som ”ja det er typisk for noen som har vokst opp slik”.

Jeg har blitt møtt av modige relasjons fokuserte terapeuter som har våget å gå meg i møte som menneske. Som har kjent hva som har dukket opp i dem i møte meg, hvor jeg har delt hva som har dukket opp i meg i møte med dem. De har ikke forsøkt å forstå meg, tolke eller bedømme meg. De har forsøkt å møte meg som menneske, med empati, med tilstedeværelse, ved å bekrefte meg. Det har gitt meg møter og opplevelser av at jeg var meg, uavhengig av alt det andre. At jeg hadde en betydning, at jeg var unik, at jeg hadde en verdi, slik at jeg kunne vokse og utvikle meg som menneske.

Jeg ble oppmerksom på mine behov og hvem jeg var, fordi terapeuten ikke reduserte meg til en generalisert beskrivelse av en person som hadde vokst opp med alkoholiker foreldre. Jeg var meg, ikke på tross av, eller på grunn av. Sidene i meg var mine, jeg kan kjenne på styrken i å ha eierskap til de gode og de mindre gode sidene i meg.

Jeg tenker at kategorisering av mennesker, det å sette folk i bås når de oppsøker behandling ikke nødvendigvis gjør folk bedre. For mange klienter tror jeg slike beskrivelser blir en slags sutteklut, noe å lene seg på, noe som kan gjøre at de gir opp å forsøke å få det annerledes. For behandlere så synes jeg det er en for enkel løsning, noen ganger feighet, noen ganger uvitenhet. Det er ofte mer utfordrerne for en terapeut å gå inn i et ekte møte med klienten, og se mennesket, stå og kjenne på relasjonen som vokser frem. Kjenne på egne begrensninger og dele hva som oppstår for å fremme vekst, utvikling og trygghet.

Det jeg kan si med sikkerhet er at jeg lever i dag med god selvtillit, med god evne til å knytte nære relasjoner, en god evne til å gi og ta imot kjærlighet, med en god realitets orientering og med full evne og kraft til å fullføre prosjekter. Det er fordi jeg gikk til gestaltterapeuter som var villig til å møte meg i relasjonen som menneske, og dermed gi meg en verdi opplevelse som menneske.

Når jeg i dag, som gestaltterapeut selv, jobber mye med klienter som har vokst opp med en vanskelig oppvekst, så er det akkurat det jeg ønsker å gi.

Det handler ikke bare om å forstå hvorfor og hvordan, hvis hvorfor og hvordan ikke gjør at klienten får det bedre med seg selv. Mitt oppdrag som terapeut er å gi mennesker en bedre livskvalitet. Ikke å forstå de bedre eller sette de i en bås.

Return back to Livet Ditt

Return back to Home