Kan alt snakkes om, skal alt deles? Kan åpenhet være et problem, noe å passe seg for eller begrense? Det virker på meg som om noen ser på åpenhet som en direkte trussel, noe å frykte. Selv i et ytrings-fritt land som Norge er det fortsatt mange tabu belagte temaer. Hvem er de menneskene, som synes det er et problem at tabubelagt tematikk blir snakket om og avstigmatisert?

Kan det for enkelte bli for mye sannhet, for mye realitet? Bryter det ned illusjoner, som for enkelte gir trygghet og forutsigbarhet? Er du selv kanskje en av dem som tenker at psykiske lidelser bør du holde for deg selv, at alt ved kvinner skal lukte blomster og være vakkert, så ikke snakk om de litt ”eklere” sidene ved å være kvinne, at alt ved kropp, helse og sexualitet er en privat sak?

Skremmer sannhetstyranniet deg?

Etter et telefon intervju med VG i dag morges, så ble jeg sittende å drodle litt med disse tankene. Jeg ble kontaktet for å utale meg om viktigheten av åpenhet, det å avstigmatisere tabubelagte temaer ved å snakke om de. Det er innlysende for meg at det hjelper mennesker å snakke høyt om ting som er vanskelig, jeg er tross alt samtaleterapeut.

Jeg tenker at generell åpenhet i et samfunn er viktig, at vi kan snakke høyt om alle sider av det å være menneske, og livets mange fasetter. Jeg tenker at det bidrar til å avstigmatisere temaer, til å normalisere menneskelige utfordringer, bidrar til at man oppsøker hjelp eller får svar på ting man ellers ikke ville ha turt å spørre noen om, det skaper frihet og økt likestilling. Det er å dra det litt langt, tenker kanskje du, jeg tenker at jeg ikke drar det langt nok.

Når enkelte temaer blir tabu belagte er det med på å stoppe informasjons flyt, holde enkelt grupper nede eller stoppe utvikling og progresjon. Vi vet hva som skjer med samfunn som hindrer mennesker å stille spørsmål eller snakke åpent om tanker rundt kropp, sexualitet, helse, religion eller politikk. Vi har flere eksempler på dette i andre deler av verden, i land med liten eller ingen yttringsfrihet.

Når man ikke kan snakke om eksempelvis psykiske lidelser så er det med på å opprettholde skamfølelse og en opplevelse av at man er alene om disse utfordringene, når realiteten er at utrolig mange mennesker vil en eller flere ganger i livet oppleve psykiske utfordringer. Når man ikke kan snakke om kvinne-helse, plager i forbindelse med menstruasjons syklus, svangerskap eller overgangsplager, er det med på å holde kvinner nede. Helt normale utfordringer som alle kvinner står ovenfor blir tabubelagt og stigmatisert, noe man ikke snakker høyt om. Helt absurd når man tenker på at dette er utfordringer halve befolkningen står ovenfor.

De aller fleste av oss har tyngre dager eller vonde perioder i livet, veldig mange av oss vil en eller annen gang erfare en form for psykisk utfordring eller sykdom. Når det blir snakket om, så blir det avstigmatisert, ufarliggjort, normalisert. Når noen går ut å gjør dette i det offentlige rom, så når man ut til fler, så kan man hjelpe eller inspirere fler til å åpne seg, få hjelp eller selv få satt ord på ting som er utfordrende vondt eller vanskelig. Det å snakke høyt om ting til andre, er terapi, det å bli møtt med mobbing-er-empati/»>empati, respekt og vennlighet gjør at du føler deg bedre.

Jeg blir styrket av å dele, også av mine sårbare sider. Jeg blir mer glad i meg selv, når jeg åpner opp for at jeg ikke trenger å være perfekt, at også mine mindre perfekte sider gjør meg til et helt menneske. Livet består av gode og dårlige dager, positivitet og negativitet, jeg liker kontrastene i livet og i meg selv. Jeg ser at jeg hjelper mennesker ved å være åpen selv, jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har hørt noen har sagt ”er det sånn for deg også, jeg trodde det bare var meg, så godt å høre at jeg ikke er den eneste”. Åpenhet jager skammen på dør.

Kanskje de som blir truet av dette, burde forsøke å dele litt mer, fortelle om de litt tristere sidene ved å være menneske. Kanskje det kan lette litt på trykket.

God sommer til dere alle sammen. Trenger du noen å snakke med, få støtte eller hjelp til de litt vanskeligere sidene av det å være menneske, så ta kontakt for en samtale time. Eller snakk med noen rundt deg, jeg kan love deg at du ikke er den eneste som har det slik som du har det.

Return back to Livet Ditt

Return back to Home