Jeg har i mange år slitt med et svekket selvbilde, og manglende egen støtte. Det har jeg vært klar over og forsøkt å gjøre noe med. Jeg er ikke typen til å gi opp, og jeg er ikke typen til å synes synd på meg selv. Men jeg har ikke alltid tatt de rette valgene for meg selv, eller gjort de rette tingene for å bygge meg selv opp. Man lærer så lenge man lever, er det noen som sier, og det er jeg smertefullt klar over.

Det er en del ting som har tatt meg lang tid å innse, men sånn er det nå en gang. For noen dager siden så dukket det opp en ny slik ”pussig liten innsikt”, ”pussig liten” sagt med all verdens ironi. Det begynner nemlig å gå opp for meg hvor jeg i stor grad, henter inn opplevelsen min, av å være verdifull. Hvordan jeg kompenserer for et svekket selvbilde på en ikke så optimal måte. Det er med en viss bitterhet og en god dose ironi jeg ser at jeg, terapeuten selv, henter opplevelsen av egen verdi ved at andre trenger meg.

Det å sette grenser, og ta vare på egne behov snakkes det mye om gjennom terapi studiet, og mitt gode intellekt sier seg så klart enig i det. Jeg forkynner også budskapet gledelig videre til mine klienter, venner bekjente alle som vil høre etter egentlig. Ta vare på deg selv, lytt til dine behov, sett grenser…hørt det før?

Jeg har både hørt det, og sagt det, tusen vis av ganger.

Men hva gjør jeg selv? Vel jeg…hjelper, stiller opp, bøyer meg i alle mulige retninger, tåler, tilgir, gir nye sjanser, sier det går bra når det ikke gjør det, lar ting være, holder igjen. Jeg er rasjonell, kontrollert, diplomatisk, holder igjen de store følelsesmessige reaksjonene, drøfter det litt først. Hva vil konsekvensene være om jeg reagerer på dette? Jeg er redd for å miste, bli avist, eller ikke tålt, så jeg holder igjen. Jeg opplever til en hvis grad at jeg ikke har nok verdi i meg selv, så jeg sørger for å bli likt ved at jeg er raus, snill, gir nye sjanser, og forstår meg i stykker på andres unnskyldninger og forklaringer.

Ikke fordi jeg er noen «mor Teresa», ikke fordi jeg ønsker å være det heller. Og kaller du dette for ”flink pike syndrom” så vil en mindre diplomatisk side av meg vise seg frem. Jeg er ikke flink, jeg vil ikke være så snill, jeg er ikke verdens mest empatiske menneske. Jeg er til tider temperamentsfull, egenrådig, sta, og selvsentrert. Så hva driver jeg egentlig med?

Jeg samler på opplevelser av å føle meg verdifull, jeg kompenserer for et svekket selvbilde, om du trenger meg, så betyr jeg noe, jeg er noe. Om ingen trenger meg så forsvinner jeg, på en dårlig dag; er jeg ingenting. Det er  et stort tom rom, inne i meg, en tomhet. Ikke en vond tomhet, bare tomhet. Noe som mangler, som jeg forsøker å fylle opp. Så hva annet kunne jeg bli, enn en terapeut?

Problemet, det mest opplagte i det minste, er at dette ikke bygger opp verdien min, fordi den kommer og går, den korrelerer hele tiden med etterspørsel. Jeg må hele tiden strekke meg lenger, hjelpe mer, bidra mer, for å dekke behovet jeg har. Det blir en merkelig form for avhengighets problematikk, det som holdt før, er ikke lenger nok, jeg må strekke meg enda lenger. Jeg blir sliten, deprimert, mister kontakten med meg selv, får en mindre opplevelse av å være verdifull, så da må jeg strekke meg lenger, hjelpe mer. En evig runddans. Hvordan stopper jeg, hvordan hopper jeg av denne karusellen?

”Elsk deg selv” sier du, ”jeg prøver”, sier jeg. Jeg har bare ikke helt lært hvordan, men jeg forsøker. Ved å være ærlig med meg selv, ved å vise meg selv respekt, ved å anerkjenne hva jeg holder på med. Ved å skrive denne teksten, slik at jeg med stolthet kan synes, med alt jeg er, også med min største svakhet. Kanskje er det galskap å utlevere seg selv, i så stor grad, når man lever av å hjelpe andre? Mulig det. Jeg opplever det ikke sånn.

Jeg lærer hvordan jeg skal være glad i meg selv, som trolig er en livslang prosess. Jeg deler litt av den prosessen på veien, fordi jeg tror at åpenhet gir styrke, gjenkjennelse og knuser skammen.

Om du kjenner deg igjen, synes dette er interesant eller har noen egne inspill så legg igjenn en komentar, del eller lik det:)

 

Return back to Livet Ditt

Return back to Home