Jeg har i mange år slitt med et svekket selvbilde, og manglende egen støtte. Det har jeg vært klar over og forsøkt å gjøre noe med. Jeg er ikke typen til å gi opp, og jeg er ikke typen til å synes synd på meg selv. Men jeg har ikke alltid tatt de rette valgene for meg selv, eller gjort de rette tingene for å bygge meg selv opp. Man lærer så lenge man lever, er det noen som sier, og det er jeg smertefullt klar over.
Det er en del ting som har tatt meg lang tid å innse, men sånn er det nå en gang. For noen dager siden så dukket det opp en ny slik ”pussig liten innsikt”, ”pussig liten” sagt med all verdens ironi. Det begynner nemlig å gå opp for meg hvor jeg i stor grad, henter inn opplevelsen min, av å være verdifull. Hvordan jeg kompenserer for et svekket selvbilde på en ikke så optimal måte. Det er med en viss bitterhet og en god dose ironi jeg ser at jeg, terapeuten selv, henter opplevelsen av egen verdi ved at andre trenger meg.
Det å sette grenser, og ta vare på egne behov snakkes det mye om gjennom terapi studiet, og mitt gode intellekt sier seg så klart enig i det. Jeg forkynner også budskapet gledelig videre til mine klienter, venner bekjente alle som vil høre etter egentlig. Ta vare på deg selv, lytt til dine behov, sett grenser…hørt det før?
Jeg har både hørt det, og sagt det, tusen vis av ganger.
Men hva gjør jeg selv? Vel jeg…hjelper, stiller opp, bøyer meg i alle mulige retninger, tåler, tilgir, gir nye sjanser, sier det går bra når det ikke gjør det, lar ting være, holder igjen. Jeg er rasjonell, kontrollert, diplomatisk, holder igjen de store følelsesmessige reaksjonene, drøfter det litt først. Hva vil konsekvensene være om jeg reagerer på dette? Jeg er redd for å miste, bli avist, eller ikke tålt, så jeg holder igjen. Jeg opplever til en hvis grad at jeg ikke har nok verdi i meg selv, så jeg sørger for å bli likt ved at jeg er raus, snill, gir nye sjanser, og forstår meg i stykker på andres unnskyldninger og forklaringer.
Ikke fordi jeg er noen «mor Teresa», ikke fordi jeg ønsker å være det heller. Og kaller du dette for ”flink pike syndrom” så vil en mindre diplomatisk side av meg vise seg frem. Jeg er ikke flink, jeg vil ikke være så snill, jeg er ikke verdens mest empatiske menneske. Jeg er til tider temperamentsfull, egenrådig, sta, og selvsentrert. Så hva driver jeg egentlig med?
Jeg samler på opplevelser av å føle meg verdifull, jeg kompenserer for et svekket selvbilde, om du trenger meg, så betyr jeg noe, jeg er noe. Om ingen trenger meg så forsvinner jeg, på en dårlig dag; er jeg ingenting. Det er et stort tom rom, inne i meg, en tomhet. Ikke en vond tomhet, bare tomhet. Noe som mangler, som jeg forsøker å fylle opp. Så hva annet kunne jeg bli, enn en terapeut?
Problemet, det mest opplagte i det minste, er at dette ikke bygger opp verdien min, fordi den kommer og går, den korrelerer hele tiden med etterspørsel. Jeg må hele tiden strekke meg lenger, hjelpe mer, bidra mer, for å dekke behovet jeg har. Det blir en merkelig form for avhengighets problematikk, det som holdt før, er ikke lenger nok, jeg må strekke meg enda lenger. Jeg blir sliten, deprimert, mister kontakten med meg selv, får en mindre opplevelse av å være verdifull, så da må jeg strekke meg lenger, hjelpe mer. En evig runddans. Hvordan stopper jeg, hvordan hopper jeg av denne karusellen?
”Elsk deg selv” sier du, ”jeg prøver”, sier jeg. Jeg har bare ikke helt lært hvordan, men jeg forsøker. Ved å være ærlig med meg selv, ved å vise meg selv respekt, ved å anerkjenne hva jeg holder på med. Ved å skrive denne teksten, slik at jeg med stolthet kan synes, med alt jeg er, også med min største svakhet. Kanskje er det galskap å utlevere seg selv, i så stor grad, når man lever av å hjelpe andre? Mulig det. Jeg opplever det ikke sånn.
Jeg lærer hvordan jeg skal være glad i meg selv, som trolig er en livslang prosess. Jeg deler litt av den prosessen på veien, fordi jeg tror at åpenhet gir styrke, gjenkjennelse og knuser skammen.
Om du kjenner deg igjen, synes dette er interesant eller har noen egne inspill så legg igjenn en komentar, del eller lik det:)
Return back to Livet Ditt
Return back to Home
Du er tøff! Det er ikke galskap å dele av seg selv. Jeg kjenner deg bare såvidt – fra langt tilbake. I denne teksten viser du hvem du er; et godt menneske. Jeg må smile litt av det – misforstå meg rett, men for meg er det heller en styrke enn en avhengighet det du beskriver. Det synes jeg du selv skal innse.
Takk for at du tok deg tid til å svare og gi meg en tilbakemeldig Elisabeth, det setter jeg veldig pris på. Jeg må si til deg som til noen andre her, jeg ga deg et svar som ser ut til å ha forsvunnet…så jeg skriver en gang til:) Du sier du synes jeg er tøff, og jeg føler meg litt tøff når jeg skriver så personlig. Fordi det koster litt, det er litt skummelt. Men når jeg får en slik overveldene respons som jeg har fått denne gangen, så er det verdt det. Da blir det ikke så skummelt lenger, og jeg kjenner at jeg får en økt verdi gjennom at andre sier de kan gjenkjenne seg i det jeg beskriver. Det er litt sånn jeg tenker at sårbarhet styrker oss. Avhengiheten i det jeg beskriver handler om når jeg gir til andre på andres premisser ikke mine egne, fordi jeg føler jeg må det ikke fordi jeg vil det. Jeg liker å hjelpe andre og det vil jeg nok alltid gjøre, men jeg må hjelpe og støtte andre i tankt med mine egne følelser, behov og grenser. Når jeg mister meg selv i møte med andre, så kan jeg fort ta valg og gjøre mer enn det som egentlig er godt for meg, mer en jeg egentlig har overskudd til, eller mer enn det som kjennes riktig ut.
Det er veldig flott at du deler dette om deg selv Tina.
På den måten blir dine opplevelser verdifulle for andre.
Selv om det at andre får hjelp av dine erfaringer som du deler, ikke skulle resultere i at du blir glad i deg selv, så vit at jeg er glad i deg, og jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver, og jeg er gtakknemlig for at du deler – slik at jeg føler meg bedre, når jeg tviler på mitt egenverd.
Takk Tina.
Vi trenger alle å elske oss selv – og vi trenger å kjenne at vi er gode nok.
Takk for tilbakemeldingen din Fjose:) Jeg skrev et svar til deg, som tilsynelatende har forsvunnet…så jeg får forsøke en gang til:) Når jeg får tilbakemeldinger på at andre gjennkjenner seg i det jeg skriver da føler jeg på økt verdi følelse i meg selv, den opplevelsen av å stå sammen i sårbarheten kjenner jeg at løfter meg opp. Jeg tenker at det at jeg deler av sårbarhetens min i samspill med klienter som kommer til meg bryter i noe grad ned opplevelse av skam, sammen kan vi være tilstede sårbare og sterke på en gang. Gestaltterapi er helt fantastisk på den måten, synes jeg. Utenfor terapi rommet synes jeg det er mest utfordrende å være glad i meg selv, i møte med andre. Så der ligger utfordringen min, men det er lettere sammen med noen enn med andre. Det er lett for meg å kjenne på egenverdi i møte med deg:)
Hei!
Kjenner meg så utrolig godt igjen. Og sliter med samme mangel på selvtillit og måler min verdi i hvor god jeg er til å hjelpe andre, eller hvor flink jeg er i jobben min… og strekker meg stadig lenger… Har allerede vært sykemeldt en gang fordi jeg møtte veggen… og vet at det ikke er noe lurt. Men klarer ikke å finne min egenverd uten å være den snille/flinke/hjelpsomme/føyelige etc… og jeg hater det. Og ender opp med å isolere meg selv for å slippe å være snill, flink osv… og hater den løsningen også… fordi jeg hater egentlig å være alene. Og dette har til og med etablert seg for meg i form av at jeg ikke klarer å holde på noen kjæreste. Jeg er evig singel… deprimerende ensom. En destruktiv sirkel som jeg ikke skjønner hvordan jeg skal komme meg ut av fordi jeg ikke vet hvordan jeg skal kunne ha tiltro til at jeg har verdi i meg selv… Urk.
Hei Eirin, takk for tilbakemeldingen din, for at du deler egne tanker og for at du tar deg tid til å svare på mitt innlegg. Så godt å få respons når man utleverer seg selv, føles tryggere da:) Jeg vet selv at dette ikke er en enkel prosess, og ingen enkle løsninger. Men det har vært veldig nyttig for meg å kunne stoppe opp og kjenne etter, og sette en verdi på det jeg faktisk kjenner. Ved å enerkjenne og bekrefte mine egne følelser og opplevelser, sette grenser og beskytte meg selv, så øker min egen opplevelse av at jeg har en verdi, at det jeg føler faktisk betyr noe, og har i seg selv en verdi. Relasjonsbasert samtaleterapi som foreksempel gestaltterapi kan være til god hjelp for dette. Om du tar kontakt med meg (se på nettsiden) så kan jeg anbefale noen terapeuter i nærheten der du bor, om du ønsker å få litt støtte i denne prosessen:)
Kjære, Tina
Du er et menneske❤️.
Jeg tror jeg kjenner igjen det tomrommet i deg selv du skriver om. Jeg beskriver mitt som en kasse, som er låst, og så finner jeg ikke nøkkelen. Det er noe ‘der inne’ som jeg ikke vet hva er, og som jeg ikke klarer å få tilgang til. Enda. Og så leter jeg, og da blir den bare enda vanskeligere å låse opp. Når jeg ikke leter, men klarer å bare være, virker innholdet i den kassa lettere tilgjengelig.
Da jeg hadde eksamen i fjor, sa min gestaltterapeutlærer at med alle tankene mine og alt stresset mitt, så visste hun ikke om jeg klarte å være tilstede med mine klienter. Jeg trodde på det jeg også, at det måtte være sånn.
Men det jeg oppdager når jeg er med en klient, er at verden utenfor forsvinner, det er bare oss to. det er ikke noe sted jeg er mer her og nå, enn når jeg er med en klient. Jeg tror at nøkkelen til kassa med det tomrommet eller den delen av meg jeg ikke vet hva er, er tilstedeværelse. Selv om jeg er veldig fersk i faget, opplever jeg det å være sammen med en klient som terapeutisk for meg selv. Og det er ikke det at jeg kommer noe nærmere et svar, tvert i mot kan det være at spørsmålene blir ferre.
Hmm…ble dette helt ‘out there’ eller? Jeg responderer aldri på slike innlegg nemlig, fordi det er så vanskelig å sette ord på slikt.
… jeg beundrer ærligheten din Tina. Tusen takk.
Hei Kari, tusen takk for tilbakemeldingen din:) Det gir mening for meg, dette du beskriver med tilstedeværelse sammen med klienter. Jeg har i stor grad funnet en opplevelse av verdi i meg selv, i samspill med klienter. Når jeg kan være tilstede, i møte mellom to mennesker, i kontaktgrensene og i min egen opplevelse, så støtter og hjelper det for min egen bevistgjøring og opplevelse av verdi i lik grad som hos klienten, fordi vi gjør det sammen. Terapeutisk for klienten er terapeutisk for meg, slik fungerer jo relasjonsterapi. Din tilbakemelding gjør dette veldig tydelig for meg. Takk for det.
Takk for deling kjære vakre Tina <3 Modig og ærlig.
Tusen takk for tilbakemelding Tonje!
Hei! Takk for flott skrevet fortelling om eget liv! Det gir meg mening og noen svar! Det er nok lettere å se andre enn oss selv og gi andre ros!! Jeg skal bruke dette og lese det igjen. Hilsen Harald
Takk for tilbakemelding Harald. Det er så fint å høre at det jeg skriver gir mening, støtte og kanskje noen svar til andre. Det er jo det jeg ønsker med å dele av min prosess og mine tanker, fordi det igjen støtter og hjelper min egen prosess:)
Jeg synes du skriver ærlig og jeg liker at du er terapeut og samtidig ser at det er lett å se hva andre må gjør men ikke like lett å se seg selv! Viktig poeng!
Takk for det Merete:)