Å klare seg i verden i dag krever alt du har, sang de en gang, i en velkjent kjennings melodi. Akkurat nå kan jeg kjenne det på kroppen, at det tar alt jeg har. Jeg føler meg sårbar og har kjent meg delvis uten et forsvars skjold. I en sånn tilstand oppleves det tilnærmet farlig å bevege seg rundt i verden. Det finnes ikke noen direkte forklaring på hvorfor jeg har det sånn akkurat nå, jeg er heller ikke så opptatt av selve årsaken. Den er sammensatt og kompleks, og kan være alt og ingen ting på en gang.

Forklaringene i seg selv gjør ikke at jeg føler meg bedre, det vet jeg.

Hva gjør at jeg får det bedre? Hva hjelper meg?

Det som for meg blir en kontrast og dermed det motsatte av å finne sammenhenger og forklaringer, hjelper meg. Når jeg leter etter forklaringer så leter jeg etter en sammenheng som skal gi mening. Meningen eller sammenhengen blir en god eller dårlig årsak eller grunn for min opplevelse akkurat nå. Det er så lett når man allerede er litt nedstemt og dyster til sinns å tenke at årsaken man finner ikke er god nok grunn. Så blir det fort en ”ta deg sammen” følelse, og det vet jeg ikke er til hjelp for noe.

”Å ikke sparke meg selv når jeg ligger nede”, det har jeg lært over årenes løp.

Det jeg erfarer som menneske og som terapeut, det som hjelper meg, er aksept for at det er akkurat sånn jeg har det, akkurat nå. Ved denne aksepten sørger jeg for at jeg ivaretar meg selv, setter grenser og er oppmerksom på egne behov. Når energien min ikke brukes til å ta bort følelsen jeg har, men heller fokuserer på ivaretagelsen, så kjenner jeg på en opplevelse av verdi i meg selv. Følelsen min har en verdi, jeg har en verdi. Jeg kjenner at jeg betyr noe for meg, og dermed kan jeg gjenkjenne at jeg betyr noe for andre. Dette er for meg egenempati.

En av de viktigste elementene i egenempati er å akseptere seg selv for akkurat den du er, også følelsen du har ”her og nå”. På sårbare dager og på lettere dager.

Et annet sentralt element er grenser, jeg må sette grenser for å ivareta meg selv i møte med andre mennesker. Bréne Brown sier at empati uten grenser, ikke er empati. Det gir mening for meg. Jeg vil være full av empati og kjærlighet for meg selv og for andre, men med tydelighet og evne til å sette grenser.

Brown påpeker at generøsitet heller ikke kan eksistere uten grenser, og at evnen til å sette klare grenser er nøkkelen til egen kjærlighet. Når jeg ivaretar meg selv, er tydelig og setter grenser, da kjennes det tryggere ut for meg å føle på den sorgen som sitter i kroppen min akkurat nå.

Sorgen skal få være der, til den er bearbeidet og jeg kan bevege meg inn i en annen følelse og opplevelse av tilværelsen.

Jeg kjenner da at sårbarheten ikke lenger blir så forsvarsløs. Ved denne aksepten så slipper også noe av sorgfølelsen taket, jeg kjenner på en letthet. Muligheten for endring er der, jeg er ikke fastlåst i noe, men i bevegelse.

Min egenempati og evne til å sette grenser er beskyttelsen og forsvaret jeg trenger. Det finnes i meg, men det var min mann som minnet meg på dette. Han holdt rundt meg og sa at jeg bare kan være som jeg er akkurat nå, han elsker meg like mye om jeg er trist, sint eller glad. Empatien han viste meg, støttet frem min evne til egenempati.

Om du vil lære mer om å sette grenser, om å bygge opp egen verdi og empati for deg selv, så har jeg kurs for damer som starter opp i mai. Se på nettsiden under aktuelt. Eller ta direkte kontakt med meg.

Return back to Livet Ditt

Return back to Home