I dag har jeg det kjipt, ikke noen spesiell grunn til at jeg har det kjipt, er bare nedstemt. For meg er det helt greit, jeg kan godt ha det sånn i dag. Jeg har ikke tenkt å ta meg sammen, tenke positivt eller lage lister om alt jeg er takknemlig for. Har ikke lyst, gidder ikke, ser ikke poenget med det. Jeg skal bare la meg selv få være nedstemt, helt til nedstemtheten går over. Isteden er jeg litt varsom med meg selv i dag, kjenner litt etter hva jeg trenger.

Det er ikke det at jeg liker å være nedstemt, eller ha det kjipt. Men jeg aksepterer at det er en del av det å være menneske, en del av livet. Jeg aksepterer at jeg ikke alltid forstår eller ser årsaken til akkurat hva jeg føler, når jeg føler det. Jeg trenger ingen forklaring, ikke for meg selv, og ikke for andre. Jeg synes det er interessant at det er noe ved dette som virker provoserende på flere jeg møter i terapirommet eller ellers. Hvorfor er det sånn? Er vi så opplærte og programmerte i at vi må tenke positivt og kvitte oss med negative følelser så rask som mulig? Må jeg ta meg en joggetur, spise sundt og tenke positive takknemlige tanker og rømme langt vekk fra følelser av det som er kjipt?

Hva om jeg ikke vil det? Hva sier det om meg? Er jeg lat, har jeg gitt opp, er jeg en person man ikke orker å bruke tid sammen med fordi jeg sprer negativ energi? Enkelte ser det sikkert på den måten.

Jeg tenker at det å leve med sorg, uro og smerte er en del av å være menneske. Alt som er vondt og vanskelig er ikke en diagnose. Man må få lov til å være sliten og dempet i stemningsleie uten at det er en depresjon, kunne være urolig og redd over tid uten at det er en angst lidelse. Jeg opplever at vi som samfunn sykeliggjør det å være menneske. Vi er ikke laget for kun å være glade, positive, sprudlende mennesker som drømmer søte drømmer og hopper langs en regnbuefarget vei.

Tenk positivt så løser alt seg, tenk deg lykkelig, lag lister på alt du er takknemlig for. Det provoserer meg. For å bruke en mild betegnelse på hva jeg synes, så tenker jeg det er vås.

Dette er for meg, ironisk nok, noe av det som gjør enkelte mennesker så ulykkelige. Det er en illusjon, dette er ikke realiteten av hva det vil si å leve, å være menneske. Dette er en forventning ingen av oss kan leve opp til. Livet er også jævlig, skummelt, smertefullt, sorgfullt, provoserende, urettferdig, grått og svart.

Vi tenker at det er noe galt med oss når vi ikke har det bra, men livet er ikke alltid bra. Forferdelige ting skjer, kjipe ting skjer, brysomme irriterende ting skjer, skremmende eller bekymringsfulle ting skjer. Hva da, skal vi bare tenke positivt og overse det?

Min opplevelse er at når jeg bruker mye energi på å fjerne meg fra det som er vondt og vanskelig da vedvarer det mye lenger enn når jeg bare lar det strømme over meg. Når jeg slipper opp kontrollen og erkjenner følelsen, så gir det mye fortere slipp. Jeg aksepterer og gir følelsen en verdi, jeg ser at den er der fordi den trenger å være der. Jeg bearbeider noe, reagerer på noe. Det er ikke alltid så viktig hva jeg bearbeider eller reagerer på, ikke når jeg står midt i det. Det som blir viktig er hva slags behov jeg får, hver følelse har et eget sett med behov. Er jeg trist så har jeg behov for noe annet enn når jeg er sint. Når jeg er oppmerksom på behovene mine og slipper opp kontrollen på å forsøke å stoppe følelsen, da får jeg kontroll. Da får jeg ro og blir trygg i meg selv. Om jeg bare hadde forstått dette som 20 åring, så hadde jeg sluppet minst 10 år med kamp og slit for å føle noe annet enn det jeg faktisk følte.

Nå kjenner jeg på mer lykke og glede som vedvarer mye lenger enn for ti år siden, ikke minst har jeg en opplevelse av verdi i meg selv, en indre ro og trygghet. Jeg tenker det er fordi jeg aksepterer smerten, sorgen, kjedsomheten, ensomheten, og lidelsen ved å være menneske.

 

Trykk øverst i artikkel av Ragnhild Løvvold.

Nå utstilt i Gallerii på Tønsberg torg.
ragnhildlovvold.no

Return back to Livet Ditt

Return back to Home