Jeg har skrevet lite om glede. Ikke det at glede ikke er en viktig følelse. Men det er den eneste av følelsene som ikke på en eller annen måte er tabubelagt. Som om dette er selve hoved følelsen. Er vi glade lykkelige mennesker, mestrer vi liksom livet. Dette er i minste fall en meningsløs holdning, i verstefall en skadelig tankegang.

Vi må slutte å jakte på glede. Denne evige jakten gjør at mennesker føler seg utilstrekkelig, feil og mislykkede. Dermed fortsette de å holde selve gleden på avstand.

Alle følelsene har en kompleksitet ved seg, de oppstår som respons på opplevelser og omgivelser. De er en slags måte å bearbeide eller fordøye det som hender. De oppstår i deg og når du erkjenner og bekrefter følelsen så siver den sakte bort igjen. Den er bearbeidet på et vis, og du er klar for nye nytt.

Skjer ikke det samme med glede? Hvorfor tenker så mange at denne følelsen skal vedvare, som om det er selve normal tilstanden. Er det egentlig det? ”Tenk positivt”, ”vær glad og fornøyd”. Da lykkes du som menneske. Da er du lett å være sammen med, lett å like. Du er slik man slik man ”bør” være.

En påtatt glede kan også være en slags flukt fra tilværelsen, en rustning eller en måte å dekke over det som ligger under. Man smiler og tuller istedenfor å erkjenne noe som er trist eller vanskelig.

Jeg opplever at det blir sett på som en styrke og en form for mestring å kunne være glad, positiv og fornøyd. Men hvem mestrer livet best; en som er glad og positiv koste hva det koste vil. Eller en som også tør å erkjenne det som er vondt og vanskelig? Er ikke da også gleden mer reel og ekte, når den først dukker opp?

Etter en lang periode med nedstemthet. En lang vinter både på utsiden og innsiden, kjenner jeg nå en brusende glede i årene. Jeg tar meg selv i å smile, helt uten grunn. I går satt jeg på kafe og bare observerte mennesker rundt meg, gledet meg over energien det ga og tok meg i å tenke at det er noe fantastisk ved å leve. For noen uker siden hadde jeg blitt lettere små kvalm av slike erkjennelser. Men sånn oppleves det nå.

Dette er kontrasten til det jeg har vært igjennom, dette er motpolen. Det vonde vedvarte ikke, det vil ikke dette heller. Det er helt greit for meg, sånn opplever jeg livet. Jeg kan godt kjenne litt på mørke og stillstand, for å oppleve denne sterke kontrasten av liv og bevegelse. Jeg får ikke det ene uten det andre.

Så hvordan går man da fra det ene til det andre? Hvordan sikrer man seg at det tunge går over og blir erstattet med brusende livsglede?

Ganske så enkelt, men allikevel det mest utfordrende du kan gjøre. Aksepter det som er vondt, trist og vanskelig. La det være i fred. Ta vare på deg selv, tenk på hva du har behov for. Bruk tiden til refleksjon og la livet ha et litt annet tempo. Så dukker det til slutt opp en polaritet, en kontrast som er liv og brusende glede. La også den være, sett pris på at den er der. Og la det fare når tiden er inne for det. Ingenting varer evig, liv er bevegelse og utvikling.

Return back to Livet Ditt

Return back to Home