Glede

Jeg har skrevet lite om glede. Ikke det at glede ikke er en viktig følelse. Men det er den eneste av følelsene som ikke på en eller annen måte er tabubelagt. Som om dette er selve hoved følelsen. Er vi glade lykkelige mennesker, mestrer vi liksom livet. Dette er i minste fall en meningsløs holdning, i verstefall en skadelig tankegang.

Vi må slutte å jakte på glede. Denne evige jakten gjør at mennesker føler seg utilstrekkelig, feil og mislykkede. Dermed fortsette de å holde selve gleden på avstand.

Alle følelsene har en kompleksitet ved seg, de oppstår som respons på opplevelser og omgivelser. De er en slags måte å bearbeide eller fordøye det som hender. De oppstår i deg og når du erkjenner og bekrefter følelsen så siver den sakte bort igjen. Den er bearbeidet på et vis, og du er klar for nye nytt.

Skjer ikke det samme med glede? Hvorfor tenker så mange at denne følelsen skal vedvare, som om det er selve normal tilstanden. Er det egentlig det? ”Tenk positivt”, ”vær glad og fornøyd”. Da lykkes du som menneske. Da er du lett å være sammen med, lett å like. Du er slik man slik man ”bør” være.

En påtatt glede kan også være en slags flukt fra tilværelsen, en rustning eller en måte å dekke over det som ligger under. Man smiler og tuller istedenfor å erkjenne noe som er trist eller vanskelig.

Jeg opplever at det blir sett på som en styrke og en form for mestring å kunne være glad, positiv og fornøyd. Men hvem mestrer livet best; en som er glad og positiv koste hva det koste vil. Eller en som også tør å erkjenne det som er vondt og vanskelig? Er ikke da også gleden mer reel og ekte, når den først dukker opp?

Etter en lang periode med nedstemthet. En lang vinter både på utsiden og innsiden, kjenner jeg nå en brusende glede i årene. Jeg tar meg selv i å smile, helt uten grunn. I går satt jeg på kafe og bare observerte mennesker rundt meg, gledet meg over energien det ga og tok meg i å tenke at det er noe fantastisk ved å leve. For noen uker siden hadde jeg blitt lettere små kvalm av slike erkjennelser. Men sånn oppleves det nå.

Dette er kontrasten til det jeg har vært igjennom, dette er motpolen. Det vonde vedvarte ikke, det vil ikke dette heller. Det er helt greit for meg, sånn opplever jeg livet. Jeg kan godt kjenne litt på mørke og stillstand, for å oppleve denne sterke kontrasten av liv og bevegelse. Jeg får ikke det ene uten det andre.

Så hvordan går man da fra det ene til det andre? Hvordan sikrer man seg at det tunge går over og blir erstattet med brusende livsglede?

Ganske så enkelt, men allikevel det mest utfordrende du kan gjøre. Aksepter det som er vondt, trist og vanskelig. La det være i fred. Ta vare på deg selv, tenk på hva du har behov for. Bruk tiden til refleksjon og la livet ha et litt annet tempo. Så dukker det til slutt opp en polaritet, en kontrast som er liv og brusende glede. La også den være, sett pris på at den er der. Og la det fare når tiden er inne for det. Ingenting varer evig, liv er bevegelse og utvikling.

Return back to Livet Ditt

Return back to Home

Angst og vårfornemmelser

April bringer med seg nye lyder, nye lukter og nye utsikter. livet vekkes opp igjen og energien kommer tilbake. Jeg hører dype nabostemmer som bygger nye prosjekter. Skarpe lyder av planker og metall som kastes i bakken, lyse stemmer som hopper på trampoliner, et nesten anmassende fuglekor i hagen, det er en ny årstid.

En årstid som kommer med sollys, forventinger og nytt håp. Når mars la seg flat, kom april springene med vårfornemmelser.

Vårsolen er avslørende, vi ser flekkene på vinduet og flekkene på sjelen. Vintermørket kunne dekke over sårbarheten, men nå kommer den så brutalt til syne. Små sprungene spirer som står i fare for vind og sultene fugler. De trenger omsorg og beskyttelse for å klare seg. Jeg kjenner jeg trenger varsomhet og mildhet men blir kald og hard.

Følelsen av å ikke passe inn eller følelsen av å ikke mestre livet er der, som den er for alle som forsøker å skape. I vintermørke kan jeg omfavne og dyrke det, alle fryser og gjemmer seg i sine egne lukkede rom. Om våren føler jeg meg avslørt, alle rom åpnes og lyset slippes inn.

Det finnes en polaritet, en dialektikk i livet mitt. Jeg kjenner på gnisningene mellom motsetningene i overgangen av årstider.

Jeg lengter tilbake til vintermørke der ingenting synes.

Jeg har lengtet til våren i et halvt år.

Jeg kjenner på livsgleden gjennom lyden av de returnerte fjærkledde flykningene. Det er lettelse og fortvilelse som polariseres i meg. Jeg kan bli redd for at det skal rive meg i stykker.

Jeg er ensom og klarer ikke opprettholde blide av den jeg ønsker å være, men jeg er bedre enn deg. Bedre enn alle de rundt meg som pusler avgårde med sine trivielle lille liv. Fornemmelsen av våren gir meg impulser, jeg smiler til verden og kjenner på en vennlighet iboende meg selv. Parallelt får jeg tanker om å hyle til mennesker på gaten, hyle at de er ubetydelige verdiløse parasitter som ved sin eksistens hindrer verden i å gå i positive retninger slik at det kunne bli et bedre sted for oss alle. Stort sett følger jeg ikke denne impulsen, jeg biter tennene sammen, setter musikk i ørene, og går forbi.

Om våren skapes nytt liv, om våren skapes et nytt meg. Alternativet er å forbli i det gamle. Alternativet makter jeg ikke holde ut.

Jeg er glad det finne måter å flykte, om så bare noen små øyeblikk. En kaffekopp på terrassen i vårsolen, mens man ser katten jakter på småfuglene, er en befriende fluktrute.

Return back to Livet Ditt

Return back to Home

La deg selv få være høstdeppa

I dag har jeg det kjipt, ikke noen spesiell grunn til at jeg har det kjipt, er bare nedstemt. For meg er det helt greit, jeg kan godt ha det sånn i dag. Jeg har ikke tenkt å ta meg sammen, tenke positivt eller lage lister om alt jeg er takknemlig for. Har ikke lyst, gidder ikke, ser ikke poenget med det. Jeg skal bare la meg selv få være nedstemt, helt til nedstemtheten går over. Isteden er jeg litt varsom med meg selv i dag, kjenner litt etter hva jeg trenger.

Det er ikke det at jeg liker å være nedstemt, eller ha det kjipt. Men jeg aksepterer at det er en del av det å være menneske, en del av livet. Jeg aksepterer at jeg ikke alltid forstår eller ser årsaken til akkurat hva jeg føler, når jeg føler det. Jeg trenger ingen forklaring, ikke for meg selv, og ikke for andre. Jeg synes det er interessant at det er noe ved dette som virker provoserende på flere jeg møter i terapirommet eller ellers. Hvorfor er det sånn? Er vi så opplærte og programmerte i at vi må tenke positivt og kvitte oss med negative følelser så rask som mulig? Må jeg ta meg en joggetur, spise sundt og tenke positive takknemlige tanker og rømme langt vekk fra følelser av det som er kjipt?

Hva om jeg ikke vil det? Hva sier det om meg? Er jeg lat, har jeg gitt opp, er jeg en person man ikke orker å bruke tid sammen med fordi jeg sprer negativ energi? Enkelte ser det sikkert på den måten.

Jeg tenker at det å leve med sorg, uro og smerte er en del av å være menneske. Alt som er vondt og vanskelig er ikke en diagnose. Man må få lov til å være sliten og dempet i stemningsleie uten at det er en depresjon, kunne være urolig og redd over tid uten at det er en angst lidelse. Jeg opplever at vi som samfunn sykeliggjør det å være menneske. Vi er ikke laget for kun å være glade, positive, sprudlende mennesker som drømmer søte drømmer og hopper langs en regnbuefarget vei.

Tenk positivt så løser alt seg, tenk deg lykkelig, lag lister på alt du er takknemlig for. Det provoserer meg. For å bruke en mild betegnelse på hva jeg synes, så tenker jeg det er vås.

Dette er for meg, ironisk nok, noe av det som gjør enkelte mennesker så ulykkelige. Det er en illusjon, dette er ikke realiteten av hva det vil si å leve, å være menneske. Dette er en forventning ingen av oss kan leve opp til. Livet er også jævlig, skummelt, smertefullt, sorgfullt, provoserende, urettferdig, grått og svart.

Vi tenker at det er noe galt med oss når vi ikke har det bra, men livet er ikke alltid bra. Forferdelige ting skjer, kjipe ting skjer, brysomme irriterende ting skjer, skremmende eller bekymringsfulle ting skjer. Hva da, skal vi bare tenke positivt og overse det?

Min opplevelse er at når jeg bruker mye energi på å fjerne meg fra det som er vondt og vanskelig da vedvarer det mye lenger enn når jeg bare lar det strømme over meg. Når jeg slipper opp kontrollen og erkjenner følelsen, så gir det mye fortere slipp. Jeg aksepterer og gir følelsen en verdi, jeg ser at den er der fordi den trenger å være der. Jeg bearbeider noe, reagerer på noe. Det er ikke alltid så viktig hva jeg bearbeider eller reagerer på, ikke når jeg står midt i det. Det som blir viktig er hva slags behov jeg får, hver følelse har et eget sett med behov. Er jeg trist så har jeg behov for noe annet enn når jeg er sint. Når jeg er oppmerksom på behovene mine og slipper opp kontrollen på å forsøke å stoppe følelsen, da får jeg kontroll. Da får jeg ro og blir trygg i meg selv. Om jeg bare hadde forstått dette som 20 åring, så hadde jeg sluppet minst 10 år med kamp og slit for å føle noe annet enn det jeg faktisk følte.

Nå kjenner jeg på mer lykke og glede som vedvarer mye lenger enn for ti år siden, ikke minst har jeg en opplevelse av verdi i meg selv, en indre ro og trygghet. Jeg tenker det er fordi jeg aksepterer smerten, sorgen, kjedsomheten, ensomheten, og lidelsen ved å være menneske.

 

Trykk øverst i artikkel av Ragnhild Løvvold.

Nå utstilt i Gallerii på Tønsberg torg.
ragnhildlovvold.no

Return back to Livet Ditt

Return back to Home

Motvekten til mobbing er empati

I lys av all retorikk og diskusjon som har florert i det siste rundt dette temaet mobbing, så har jeg tenkt mye på hva som gjør at noen empati/»>barn ender opp med å plage andre barn. Og mest av alt hva jeg kan gjøre for å motvirke dette som mor til to små og som fagperson.

I morges da jeg fulgte mitt yngste barn til skolen observerte jeg en pappa som høylytt, foran alle som var tilstede, kjeftet på sønnen sin, barnet hadde glemt å ta med seg en vannflaske.

Jeg så barnet krympe seg og gå inn i klasserommet.

Jeg tenker at barnet hadde en vond følelse i magen. Det får i iallfall jeg, om noen høylytt kjefter på meg.

Inn i klassen med bøyd hode og en vond klump i magen. Inn for å håndtere alle utfordringene et barn skal igjennom en skoledag. Hvordan passe inn i et klassemiljø, forholde seg til venner, lærere, pensum, fag man liker og fag man ikke liker. Jeg tror mange voksne har glemt hvor mange utfordringer et barn møter i en skolehverdag, selv under helt gode og normale forhold.

Gutten som denne dagen går med bøyd hode inn i klasserommet vil oppleve seg ydmyket. Blir man kjeftet på i all offentlighet, så er det en ydmykende opplevelse.

Noen barn takler en slik krenkelse nå og da, rister det av seg og går videre i dagen. Er dette derimot noe som skjer gjentatte ganger, så vil det få konsekvenser for barnet.

Hyppige følelser av å bli ydmyket vil gi en opplevelse av lav selverdi og indre utrygghet. Det kan gi forskjellig utfall; Et er at barnet plager andre barn for å hevde seg. Kanskje er det en i klassen som fremstår som svak, liten eller annerledes, slik som det krekede barnet føler seg innvendig. Da kan barnet som ennå ikke har lært å håndtere følelsene sine ta ut sinne og frustrasjon på dette barnet. Det er en form for selvregulering av følelsene som gjør vondt i magen, barnet forsøker å få bort det vonde ved å gjøre noe vondt mot et annet barn. Ikke et ukjent fenomen blant vokse heller.

Hva om pappaen jeg så i morges isteden hadde sagt; ”Så du glemte vannflasken din. Jeg glemmer også ting noen ganger, når jeg har dårlig tid”.

Det å vise empati og forståelse, litt raushet ovenfor de rundt oss, det kan ha stor positiv effekt. Barnet vil trolig føle seg bedre, føle seg forstått og bekreftet av far, tenke at til og med pappa kan glemme. Utfallet og skoledagen kan bli veldig annerledes om man starter med en følelse av verdi, fremfor en vond opplevelse.

Jeg forsøker ikke her å forenkle det og si at om du kjefter på barnet ditt så blir det automatisk en som mobber eller en som blir mobbet. Jeg bare bruker et eksempel for å få frem et poeng. Synliggjøre noe som vi foreldre kanskje ikke alltid tenker så mye over. Viser jeg barnet mitt nok empati? Snakker jeg til mitt barn, slik jeg selv ønsker å bli snaket til? Bekrefter jeg følelsene og gir barnet mitt en opplevelse av verdi, gjennom å lytte til deres opplevelse og perspektiv?

Barn får med seg mye, de opplever og føler og lærer av sine umiddelbare omgivelser. Om barn opplever at voksne rakker ned på hverandre eller opplever og erfarer at egne følelser ikke blir bekreftet eller tatt på alvor, så vil det få konsekvenser. På hvilken måte det vil få konsekvenser er ikke så lett å forutsi, men jeg ønsker ikke å spille russisk-rulett med mine barn.

Jeg prøver så godt jeg kan å lære dem empati ved å vise dem empati. Jeg bekrefter deres egenverdi ved å lytte til dem, ta dem på alvor og tillater dem å være et helt menneske med et hele spekteret av følelser. Jeg forøker å veilede så godt jeg kan i å sette ord på følelser slik at de ikke stenger seg inne i seg selv. Jeg ler ikke av dem selv om de i mine øyne kan være litt ”tullete” om de selv ikke forsøker å fremstå som morsomme. Jeg hjelper barna mine til å snakke med hverandre på en verdig og god måte, selv om de er søsken. Jeg lar de ikke behandle hverandre dårlig, terge eller erte hverandre ved å si at det er bare ”søsken-kjærlighet”.

Barn lærer gjennom erfaring og opplevelser. Empatien vi evner å vise våre egne barn, og hvordan vi lærer barna våre empatiforståelse gjennom samspillet i familien, kan motvirke at barnet mobber andre. Det kan også bidra til at barnet selv ikke blir offer for mobbing. Barnet blir bedre rustet med et godt selvbilde, og vil da i større grad forsvare seg og ikke peke seg ut som ett enkelt offer.

Jeg tenker at den største motvekten vi har til mobbing er empatiforståelse. Dette lærer barn i hovedsak hjemme i samspillet med familien men også skolen er en veldig viktig arena. Nå i april lanserer vi et verktøy for barneskoler for å styrke barns selvverdi, øke empatiforståelse og utvikle sosialkomeptanse.

For mer informasjon om Elviras Empatikalender og lanseringen av denne gå til: www.elvirasempatikalender.no eller se Facebooksiden: www.facebook/elvirasempatikalender/

 

Return back to Familie

Return back to Home

Om kjærlighet og empati, en vårdag i mars.

Å klare seg i verden i dag krever alt du har, sang de en gang, i en velkjent kjennings melodi. Akkurat nå kan jeg kjenne det på kroppen, at det tar alt jeg har. Jeg føler meg sårbar og har kjent meg delvis uten et forsvars skjold. I en sånn tilstand oppleves det tilnærmet farlig å bevege seg rundt i verden. Det finnes ikke noen direkte forklaring på hvorfor jeg har det sånn akkurat nå, jeg er heller ikke så opptatt av selve årsaken. Den er sammensatt og kompleks, og kan være alt og ingen ting på en gang.

Forklaringene i seg selv gjør ikke at jeg føler meg bedre, det vet jeg.

Hva gjør at jeg får det bedre? Hva hjelper meg?

Det som for meg blir en kontrast og dermed det motsatte av å finne sammenhenger og forklaringer, hjelper meg. Når jeg leter etter forklaringer så leter jeg etter en sammenheng som skal gi mening. Meningen eller sammenhengen blir en god eller dårlig årsak eller grunn for min opplevelse akkurat nå. Det er så lett når man allerede er litt nedstemt og dyster til sinns å tenke at årsaken man finner ikke er god nok grunn. Så blir det fort en ”ta deg sammen” følelse, og det vet jeg ikke er til hjelp for noe.

”Å ikke sparke meg selv når jeg ligger nede”, det har jeg lært over årenes løp.

Det jeg erfarer som menneske og som terapeut, det som hjelper meg, er aksept for at det er akkurat sånn jeg har det, akkurat nå. Ved denne aksepten sørger jeg for at jeg ivaretar meg selv, setter grenser og er oppmerksom på egne behov. Når energien min ikke brukes til å ta bort følelsen jeg har, men heller fokuserer på ivaretagelsen, så kjenner jeg på en opplevelse av verdi i meg selv. Følelsen min har en verdi, jeg har en verdi. Jeg kjenner at jeg betyr noe for meg, og dermed kan jeg gjenkjenne at jeg betyr noe for andre. Dette er for meg egenempati.

En av de viktigste elementene i egenempati er å akseptere seg selv for akkurat den du er, også følelsen du har ”her og nå”. På sårbare dager og på lettere dager.

Et annet sentralt element er grenser, jeg må sette grenser for å ivareta meg selv i møte med andre mennesker. Bréne Brown sier at empati uten grenser, ikke er empati. Det gir mening for meg. Jeg vil være full av empati og kjærlighet for meg selv og for andre, men med tydelighet og evne til å sette grenser.

Brown påpeker at generøsitet heller ikke kan eksistere uten grenser, og at evnen til å sette klare grenser er nøkkelen til egen kjærlighet. Når jeg ivaretar meg selv, er tydelig og setter grenser, da kjennes det tryggere ut for meg å føle på den sorgen som sitter i kroppen min akkurat nå.

Sorgen skal få være der, til den er bearbeidet og jeg kan bevege meg inn i en annen følelse og opplevelse av tilværelsen.

Jeg kjenner da at sårbarheten ikke lenger blir så forsvarsløs. Ved denne aksepten så slipper også noe av sorgfølelsen taket, jeg kjenner på en letthet. Muligheten for endring er der, jeg er ikke fastlåst i noe, men i bevegelse.

Min egenempati og evne til å sette grenser er beskyttelsen og forsvaret jeg trenger. Det finnes i meg, men det var min mann som minnet meg på dette. Han holdt rundt meg og sa at jeg bare kan være som jeg er akkurat nå, han elsker meg like mye om jeg er trist, sint eller glad. Empatien han viste meg, støttet frem min evne til egenempati.

Om du vil lære mer om å sette grenser, om å bygge opp egen verdi og empati for deg selv, så har jeg kurs for damer som starter opp i mai. Se på nettsiden under aktuelt. Eller ta direkte kontakt med meg.

Return back to Livet Ditt

Return back to Home

Et spørsmål om verdi

Jeg har i mange år slitt med et svekket selvbilde, og manglende egen støtte. Det har jeg vært klar over og forsøkt å gjøre noe med. Jeg er ikke typen til å gi opp, og jeg er ikke typen til å synes synd på meg selv. Men jeg har ikke alltid tatt de rette valgene for meg selv, eller gjort de rette tingene for å bygge meg selv opp. Man lærer så lenge man lever, er det noen som sier, og det er jeg smertefullt klar over.

Det er en del ting som har tatt meg lang tid å innse, men sånn er det nå en gang. For noen dager siden så dukket det opp en ny slik ”pussig liten innsikt”, ”pussig liten” sagt med all verdens ironi. Det begynner nemlig å gå opp for meg hvor jeg i stor grad, henter inn opplevelsen min, av å være verdifull. Hvordan jeg kompenserer for et svekket selvbilde på en ikke så optimal måte. Det er med en viss bitterhet og en god dose ironi jeg ser at jeg, terapeuten selv, henter opplevelsen av egen verdi ved at andre trenger meg.

Det å sette grenser, og ta vare på egne behov snakkes det mye om gjennom terapi studiet, og mitt gode intellekt sier seg så klart enig i det. Jeg forkynner også budskapet gledelig videre til mine klienter, venner bekjente alle som vil høre etter egentlig. Ta vare på deg selv, lytt til dine behov, sett grenser…hørt det før?

Jeg har både hørt det, og sagt det, tusen vis av ganger.

Men hva gjør jeg selv? Vel jeg…hjelper, stiller opp, bøyer meg i alle mulige retninger, tåler, tilgir, gir nye sjanser, sier det går bra når det ikke gjør det, lar ting være, holder igjen. Jeg er rasjonell, kontrollert, diplomatisk, holder igjen de store følelsesmessige reaksjonene, drøfter det litt først. Hva vil konsekvensene være om jeg reagerer på dette? Jeg er redd for å miste, bli avist, eller ikke tålt, så jeg holder igjen. Jeg opplever til en hvis grad at jeg ikke har nok verdi i meg selv, så jeg sørger for å bli likt ved at jeg er raus, snill, gir nye sjanser, og forstår meg i stykker på andres unnskyldninger og forklaringer.

Ikke fordi jeg er noen «mor Teresa», ikke fordi jeg ønsker å være det heller. Og kaller du dette for ”flink pike syndrom” så vil en mindre diplomatisk side av meg vise seg frem. Jeg er ikke flink, jeg vil ikke være så snill, jeg er ikke verdens mest empatiske menneske. Jeg er til tider temperamentsfull, egenrådig, sta, og selvsentrert. Så hva driver jeg egentlig med?

Jeg samler på opplevelser av å føle meg verdifull, jeg kompenserer for et svekket selvbilde, om du trenger meg, så betyr jeg noe, jeg er noe. Om ingen trenger meg så forsvinner jeg, på en dårlig dag; er jeg ingenting. Det er  et stort tom rom, inne i meg, en tomhet. Ikke en vond tomhet, bare tomhet. Noe som mangler, som jeg forsøker å fylle opp. Så hva annet kunne jeg bli, enn en terapeut?

Problemet, det mest opplagte i det minste, er at dette ikke bygger opp verdien min, fordi den kommer og går, den korrelerer hele tiden med etterspørsel. Jeg må hele tiden strekke meg lenger, hjelpe mer, bidra mer, for å dekke behovet jeg har. Det blir en merkelig form for avhengighets problematikk, det som holdt før, er ikke lenger nok, jeg må strekke meg enda lenger. Jeg blir sliten, deprimert, mister kontakten med meg selv, får en mindre opplevelse av å være verdifull, så da må jeg strekke meg lenger, hjelpe mer. En evig runddans. Hvordan stopper jeg, hvordan hopper jeg av denne karusellen?

”Elsk deg selv” sier du, ”jeg prøver”, sier jeg. Jeg har bare ikke helt lært hvordan, men jeg forsøker. Ved å være ærlig med meg selv, ved å vise meg selv respekt, ved å anerkjenne hva jeg holder på med. Ved å skrive denne teksten, slik at jeg med stolthet kan synes, med alt jeg er, også med min største svakhet. Kanskje er det galskap å utlevere seg selv, i så stor grad, når man lever av å hjelpe andre? Mulig det. Jeg opplever det ikke sånn.

Jeg lærer hvordan jeg skal være glad i meg selv, som trolig er en livslang prosess. Jeg deler litt av den prosessen på veien, fordi jeg tror at åpenhet gir styrke, gjenkjennelse og knuser skammen.

Om du kjenner deg igjen, synes dette er interesant eller har noen egne inspill så legg igjenn en komentar, del eller lik det:)

 

Return back to Livet Ditt

Return back to Home

Sannhetstyranniet

Kan alt snakkes om, skal alt deles? Kan åpenhet være et problem, noe å passe seg for eller begrense? Det virker på meg som om noen ser på åpenhet som en direkte trussel, noe å frykte. Selv i et ytrings-fritt land som Norge er det fortsatt mange tabu belagte temaer. Hvem er de menneskene, som synes det er et problem at tabubelagt tematikk blir snakket om og avstigmatisert?

Kan det for enkelte bli for mye sannhet, for mye realitet? Bryter det ned illusjoner, som for enkelte gir trygghet og forutsigbarhet? Er du selv kanskje en av dem som tenker at psykiske lidelser bør du holde for deg selv, at alt ved kvinner skal lukte blomster og være vakkert, så ikke snakk om de litt ”eklere” sidene ved å være kvinne, at alt ved kropp, helse og sexualitet er en privat sak?

Skremmer sannhetstyranniet deg?

Etter et telefon intervju med VG i dag morges, så ble jeg sittende å drodle litt med disse tankene. Jeg ble kontaktet for å utale meg om viktigheten av åpenhet, det å avstigmatisere tabubelagte temaer ved å snakke om de. Det er innlysende for meg at det hjelper mennesker å snakke høyt om ting som er vanskelig, jeg er tross alt samtaleterapeut.

Jeg tenker at generell åpenhet i et samfunn er viktig, at vi kan snakke høyt om alle sider av det å være menneske, og livets mange fasetter. Jeg tenker at det bidrar til å avstigmatisere temaer, til å normalisere menneskelige utfordringer, bidrar til at man oppsøker hjelp eller får svar på ting man ellers ikke ville ha turt å spørre noen om, det skaper frihet og økt likestilling. Det er å dra det litt langt, tenker kanskje du, jeg tenker at jeg ikke drar det langt nok.

Når enkelte temaer blir tabu belagte er det med på å stoppe informasjons flyt, holde enkelt grupper nede eller stoppe utvikling og progresjon. Vi vet hva som skjer med samfunn som hindrer mennesker å stille spørsmål eller snakke åpent om tanker rundt kropp, sexualitet, helse, religion eller politikk. Vi har flere eksempler på dette i andre deler av verden, i land med liten eller ingen yttringsfrihet.

Når man ikke kan snakke om eksempelvis psykiske lidelser så er det med på å opprettholde skamfølelse og en opplevelse av at man er alene om disse utfordringene, når realiteten er at utrolig mange mennesker vil en eller flere ganger i livet oppleve psykiske utfordringer. Når man ikke kan snakke om kvinne-helse, plager i forbindelse med menstruasjons syklus, svangerskap eller overgangsplager, er det med på å holde kvinner nede. Helt normale utfordringer som alle kvinner står ovenfor blir tabubelagt og stigmatisert, noe man ikke snakker høyt om. Helt absurd når man tenker på at dette er utfordringer halve befolkningen står ovenfor.

De aller fleste av oss har tyngre dager eller vonde perioder i livet, veldig mange av oss vil en eller annen gang erfare en form for psykisk utfordring eller sykdom. Når det blir snakket om, så blir det avstigmatisert, ufarliggjort, normalisert. Når noen går ut å gjør dette i det offentlige rom, så når man ut til fler, så kan man hjelpe eller inspirere fler til å åpne seg, få hjelp eller selv få satt ord på ting som er utfordrende vondt eller vanskelig. Det å snakke høyt om ting til andre, er terapi, det å bli møtt med mobbing-er-empati/»>empati, respekt og vennlighet gjør at du føler deg bedre.

Jeg blir styrket av å dele, også av mine sårbare sider. Jeg blir mer glad i meg selv, når jeg åpner opp for at jeg ikke trenger å være perfekt, at også mine mindre perfekte sider gjør meg til et helt menneske. Livet består av gode og dårlige dager, positivitet og negativitet, jeg liker kontrastene i livet og i meg selv. Jeg ser at jeg hjelper mennesker ved å være åpen selv, jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har hørt noen har sagt ”er det sånn for deg også, jeg trodde det bare var meg, så godt å høre at jeg ikke er den eneste”. Åpenhet jager skammen på dør.

Kanskje de som blir truet av dette, burde forsøke å dele litt mer, fortelle om de litt tristere sidene ved å være menneske. Kanskje det kan lette litt på trykket.

God sommer til dere alle sammen. Trenger du noen å snakke med, få støtte eller hjelp til de litt vanskeligere sidene av det å være menneske, så ta kontakt for en samtale time. Eller snakk med noen rundt deg, jeg kan love deg at du ikke er den eneste som har det slik som du har det.

Return back to Livet Ditt

Return back to Home

Er jeg bra nok?

Jeg er en helt alminnelig dame, full av mangler og kvaliteter, jeg er svak og sterk, flink og lat. Jeg ønsker ikke forandre på det, jeg forbeholder meg retten til å ikke være perfekt. Et helt vanlig menneske, det holder for meg.

Jeg har ikke behov for å tenke at jeg er et unikt mirakel som sprer lys og varme bare ved min tilstedeværelse, imens jeg danser rundt på regnbuer og rosa skyer. Høres veldig slitsomt ut, synes jeg.

Som barn tenkte jeg at når jeg ble voksen, da skulle jeg bli modig nok til å si, og gjøre, de tingene som synes å virke umulig som liten. Jeg var et beskjedent barn, med liten tro på meg selv og mine evner. Jeg tenkte at jeg var litt dummere, litt mindre betydningsfull, litt mindre verdt enn alle andre i et rom.

Jeg håpet at voksen verden mirakuløst fjernet slik usikkerhet. Jeg tok feil. Usikkerheten og opplevelsen av å være mindre enn alle andre, tok jeg med på ferden.

Jeg fortsatte å fortelle meg selv at jeg ikke var bra nok, om ikke hele tiden, så ofte nok til at jeg aldri helt følte meg verdifull eller betydningsfull. Hva andre sa til meg av positive tilbakemeldinger tok jeg ikke egentlig til meg, men sa noen noe negativt da hørte jeg godt etter.

Jeg syntes synd på meg selv, følte at verden kunne være urettferdig, det var meg mot alle. Jeg kritiserte meg selv og syntes synd på meg selv, to motstridene poler, med samme motiv, begge trakk meg ned.

Denne kombinasjonen gjorde at jeg kunne høre kritikk, der det ikke var kritikk. Jeg kunne reagere veldig sterkt i situasjoner der jeg opplevde meg ”angrepet” selv om jeg i realiteten ikke var angrepet i det hele tatt. Jeg hadde ikke et godt nyansert forhold til konflikter, kritikk eller utfordrende situasjoner i møte med andre. Jeg brukte mye energi på å forsvare meg selv, forklare, unnskylde og beskytte. Verden blir mindre trygg om man ikke skaper trygghet i seg selv, man opplever seg ubeskyttet ovenfor andre.

Slik kan man sitte fast i et mønster, der det egentlig er lite rom for utvikling og endring. All energien går med på å forsvare seg, forsøke å få andre til å like deg, eller forstå deg, fordi man ikke liker eller aksepterer seg selv.

Jobben jeg har gjort for å komme hit jeg er i dag, med en indre ro og trygghet, med tillit og tro på meg selv, handlet for meg om å øke empati, raushet og forståelse for meg selv. Jeg vet at jeg er bra nok.

Jeg er like modig som jeg er redd til tider, jeg kan være smart og uvitende, kreativ og kjedelig. Når jeg tillater og aksepterer motpolene i meg, så ser jeg også fordelene ved å kunne være både kjedelig og kreativ. De forskjellige sidene i meg dukker opp i relasjon og sammenheng med andre ting, utenfor meg, og at de er en del av meg som menneske. Jeg trenger ikke jobbe for å fremme min kreativitet og hindre eller skamme meg over mine kjedelige trekk. Når jeg ivaretar og blir kjent med det kjedelige, oppdager hvordan det også kan være fint og nødvendig for meg.

Når jeg blir kjent med de sidene i meg som jeg er «mindre glad i» så forsterker jeg også det positive. Jeg øker aksepten for meg selv, i meg selv, og lærer å spille på lag med meg selv.

Jeg vet at mitt ”ja” først betyr noe når jeg kan si ”nei”. Jeg vet at min evne til å være omsorgsfull og gi til andre blir styrket av min evne til å sette grenser, ta vare på, og sette meg først, til tider. Alle sidene i meg, henger sammen og bygger på hverandre. Skal jeg like meg selv, være raus ovenfor meg selv, så må jeg være raus ovenfor alt, ikke bare enkelte sider, ikke bare det som slår meg som positivt.

Min trygghet, opplevelse av verdi og mitt selvbilde økte i takt med denne forståelsen

Jeg tåler bedre å bli avist, få et nei, eller at noen sier i fra og setter grenser, når jeg vet at jeg evner det samme selv. Jeg kan lytte til og ta innover det som oppleves som kritikk, fordi jeg har en trygghet i meg selv på at jeg er bra nok som jeg er, kritikk svekker ikke meg som menneske. Kritikk handler også om personen den kommer fra, vedkommende sitt perspektiv og forståelse av hvordan ting skal være. Kjenner jeg meg selv, så kan jeg bedre evne å skille på hva som er andres og hva som er mitt. Noe som hjelper meg til å nøytralisere det som blir sagt, og ta til meg det som kan være nødvendig og konstruktivt.

Vil du lære mer om hvordan du kan få bedre selvbilde, og bli tryggere på deg selv? Jeg holder kurs om dette i Tønsberg, nytt kurs for damer, starter opp 13 April.

Return back to Livet Ditt

Return back to Home

Selvtillitskurs for Damer

Ny gruppe starter opp mandag 13 April.

På dette kurset vil vi belyse dine indre styrker, kvaliteter og ressurser. Vi skal jobbe for å gjøre det enklere for deg å sette livetditt.no/2015/11/et-sporsmal-om-verdi/»>grenser, ta bedre valg, og kommunisere til de rundt deg hva du har behov for. Dette gjør vi gjennom praktiske øvelser, gruppe samtaler, arbeid med egne prosesser og høste lærdom av andres.

Vi skal skape trygghet, tak høyde og rom for egenutvikling. Vi skal støtte hverandre frem, dele og reflektere i samspill med de andre i gruppen.

Dette kurset passer for alle damer over 18 år som er nysjerrig på egenutvikling, ønsker å bli tryggere i seg selv, kjenne bedre på egne behov og grenser, og ønsker å tydlig kommunisere hva man har behov for, tenker og føler til andre.

Kurset koster 3500 kroner som inkluderer 15 timer terapi, enkel servering med kaffe/te, kjeks, nøtter og frukt, arbeid på egne prosesser med terapeut i gruppen, og skriftlig tilbakemelding fra terapeut på egen prosess ved siste møte.

Vi møtes 6 mandager på rad, fra 16:30 til 19:00, første møte er mandag 13 april.

Dette er siste mulighet før sommeren å være med på en slik gruppe, og det er begrenset med plasser. Ta kontakt om du ønsker å vite mer, eller melde deg på gruppen.

Return back to Livet Ditt

Return back to Home

Typisk meg og typisk deg.

For noen dager siden kom jeg tilfeldigvis over en liste med mange, lange, punkter, beskrivende for voksne som hadde vokst opp med alkoholiserte foreldre og rusmisbrukere. Listen beskrev hvordan en slik person vil ha personlighets trekk og sider ved seg som direkte følge av en slik oppvekst.

De omhandlet ting som; voksne barn av alkoholikere gjetter seg frem til hva som er normalt, har problemer med å fullføre prosjekter, er strenge med seg selv, tar seg selv veldig alvorlig, har en overutviklet Ansvarsfølelse, og så videre.

Jeg kjente meg litt igjen, i nesten alle punktene på listen. En overveldende bølge av håpløshet skyllende over meg. Jeg følte meg tom innvendig. Alle disse punktene, alle disse karakteristikkene, de var i meg fordi jeg var ”skadet”? Det var ikke sider i meg som menneske, ikke min personlighet, men skadevirkninger av en vanskelig oppvekst? Hva skulle jeg egentlig bruke denne fordømte lista til, hvordan kunne den egentlig hjelpe meg?

Så litt etterhvert kom sinne, sånn omtrent når jeg våknet opp i dag; ”nei vet du hva, faen heller”. Jeg fikk et behov for å realitets orientere meg selv litt, ta noe av makten tilbake som jeg opplevde denne listen hadde tatt fra meg.

En slik liste kan jeg kjenne meg igjen i, fordi jeg er menneske. Som i et dårlig ukeblad horoskop, det er skrevet generelt nok til at alle kan kjenne igjen noe. Det er vanlige menneskelige trekk som vi alle har i oss, som vi i perioder kan kjenne i større eller mindre grad.

Hva slags hjelp finnes egentlig i slik kategorisering? Behandlere setter pasienten sin i en beskrivende boks, en generalisert oppfattelse av adferden, men hjelper det egentlig? Er det tryggere og mer forutsigbart, bidrar forklaringene til en endring? Blir det lettere for behandleren å forstå pasienten, blir det lettere og tryggere for behandler å forholde seg til pasienten?

Blir det lettere for meg å forstå meg selv når jeg leser en slik liste? Hjelper det meg?

For meg kjennes det begrensende ut, for meg kjennes det ut som om da må jeg gi meg hen til at jeg er et offer for omstendigheter og må lide ringvirkningene av dette livet ut. Jeg har ikke tenkt å la meg begrense, jeg har ikke tenkt å gi meg hen.

Når jeg var 20 år så tenker jeg at denne listen beskrev meg helt og holdent, så jeg sier ikke at den ikke stemmer. Men jeg er veldig glad for at jeg ikke leste en slik liste når jeg var 20 år.

Det som har hjulpet meg slik at jeg kan bevege meg bort fra en slik begrensende beskrivelse, er at jeg har gått til terapeuter som aldri har kategorisert meg, som ikke har satt meg i en boks, som ikke har kommet med uttalelser som ”ja det er typisk for noen som har vokst opp slik”.

Jeg har blitt møtt av modige relasjons fokuserte terapeuter som har våget å gå meg i møte som menneske. Som har kjent hva som har dukket opp i dem i møte meg, hvor jeg har delt hva som har dukket opp i meg i møte med dem. De har ikke forsøkt å forstå meg, tolke eller bedømme meg. De har forsøkt å møte meg som menneske, med empati, med tilstedeværelse, ved å bekrefte meg. Det har gitt meg møter og opplevelser av at jeg var meg, uavhengig av alt det andre. At jeg hadde en betydning, at jeg var unik, at jeg hadde en verdi, slik at jeg kunne vokse og utvikle meg som menneske.

Jeg ble oppmerksom på mine behov og hvem jeg var, fordi terapeuten ikke reduserte meg til en generalisert beskrivelse av en person som hadde vokst opp med alkoholiker foreldre. Jeg var meg, ikke på tross av, eller på grunn av. Sidene i meg var mine, jeg kan kjenne på styrken i å ha eierskap til de gode og de mindre gode sidene i meg.

Jeg tenker at kategorisering av mennesker, det å sette folk i bås når de oppsøker behandling ikke nødvendigvis gjør folk bedre. For mange klienter tror jeg slike beskrivelser blir en slags sutteklut, noe å lene seg på, noe som kan gjøre at de gir opp å forsøke å få det annerledes. For behandlere så synes jeg det er en for enkel løsning, noen ganger feighet, noen ganger uvitenhet. Det er ofte mer utfordrerne for en terapeut å gå inn i et ekte møte med klienten, og se mennesket, stå og kjenne på relasjonen som vokser frem. Kjenne på egne begrensninger og dele hva som oppstår for å fremme vekst, utvikling og trygghet.

Det jeg kan si med sikkerhet er at jeg lever i dag med god selvtillit, med god evne til å knytte nære relasjoner, en god evne til å gi og ta imot kjærlighet, med en god realitets orientering og med full evne og kraft til å fullføre prosjekter. Det er fordi jeg gikk til gestaltterapeuter som var villig til å møte meg i relasjonen som menneske, og dermed gi meg en verdi opplevelse som menneske.

Når jeg i dag, som gestaltterapeut selv, jobber mye med klienter som har vokst opp med en vanskelig oppvekst, så er det akkurat det jeg ønsker å gi.

Det handler ikke bare om å forstå hvorfor og hvordan, hvis hvorfor og hvordan ikke gjør at klienten får det bedre med seg selv. Mitt oppdrag som terapeut er å gi mennesker en bedre livskvalitet. Ikke å forstå de bedre eller sette de i en bås.

Return back to Livet Ditt

Return back to Home