Blog

Kunsten å være en «vanskelig kvinne»

Jeg er en kvinne, det er udiskutabelt. Jeg kan til tider oppleves som vanskelig det skal jeg være den første til å innrømme.Jeg er stolt av begge deler, både kvinne delen og det å være vanskelig. Vent litt, heng med meg videre, før du tenker at det gjør meg noe uspiselig og kanskje litt selvsentrert. Det har en større sammenheng.

Min erfaring er at betegnelsen vanskelig ofte kommer i sammenheng med at jeg på en eller annen måte har vært tydelig på mine behov, følelser og/ eller tanker.

Så hvorfor er det så viktig for meg å utrykke meg tydelig, og tørre å vise hele meg til omgivelsene mine?

Fordi jeg vil kreve min rett og min plass i denne verden, fordi jeg har en verdi.  Enkelt og greit; fordi det gjør meg lykkelig og fordi jeg får mer ut av livet på den måten. Jeg kjenner at jeg har mye å gi til de rundt meg, som mor, som kone som venninne, som søster, som terapeut, som menneske. Verden kan dra nytte av meg om jeg synes, ikke når jeg gjør meg liten og ubetydelig.

Det kjennes godt ut for meg å tillate meg selv være stolt av den jeg er, være hele meg i møte med verden. Jeg unner alle den opplevelsen, både kvinner og menn. Det å kunne være tydelig, direkte, synes og høres, være levende og påvirke, de rundt meg og i det offentlige rom. Men la meg bringe et kjent og omdiskutert begrep inn i dette, kall det gjerne feminisme, det er ikke alltid helt den samme friheten for kvinner som det er for menn når det gjelder dette.

Jeg erfarer at det noen ganger er mot-reaksjoner på det å være tydelig og direkte på behov, følelser og tanker, som kanskje henger sammen med en slags samfunns forventning av hvordan en kvinne helst bør være eller te seg. Det er ikke til å komme fra eller legge under ett teppe; er du tydelig og direkte som mann er det stort sett positivt, men for en kvinne er ikke dette alltid gjeldene. Det forventes i større eller mindre grad at kvinner er litt mer tilbakeholdene, ydmyke, forsiktige eller beskjedene. Kvinner kan ende opp med betegnelser som ”en håndfull”, ”vanskelig”, at man ikke har fått nok sex eller kanskje har mensen, når en har utrykket seg tydelig, eller satt en grense. Latterlig som det er, men det dukker stadig vekk opp som motargument når kvinner utaler seg i det offentlige, og jeg erfarer det selv noen ganger direkte utalt, andre ganger diskre antydet.

Som alle fornuftige intelligente mennesker vet og kjemper for så er likeverd mellom kjønn noe alle drar fordeler av. Samfunnet drar fordeler av at kvinner på lik linje med menn er en del av samfunnsdebatter, politikken og næringslivet. Og alle ser vel fordelen med å ha menn som en aktiv del av oppdragelsen av barn, og i økende grad jobber innenfor helse, omsorg, utdanning og i barnehager. En god balanse mellom det feminine og maskuline i et samfunn er noe jeg tenker er fremtidsrettet og riktig for oss som mennesker.

For meg starter frigjøringsprosessen med meg selv og i meg selv. Jeg vet at jeg må ta Ansvar for meg selv, og gi meg selv en verdi. Det er opp til meg om jeg vil la meg bli stoppet eller om jeg løfter meg selv opp og frem.

Jeg vil med stolthet bli betegnet som vanskelig hvis det er børen å bære for å utrykke meningene mine, dele tankene mine, være tydelig på mine behov og følelser, for å gi mer av meg selv til verden. Jeg kjenner at da vokser jeg som menneske, utvikler meg som person og gir meg økt opplevelse av å være levende.

Jeg vil gjerne bidra til at flere kvinner gir seg selv den samme friheten, jeg vet at vi til tider er vår egen verste fiende. Ofte holder kvinner andre kvinner nede, istedenfor å løfte hverandre opp og frem. Jeg vil derfor starte opp en terapi og samtale gruppe for damer, som belyser og jobber med denne tematikken.

Jeg legger opp til gruppeprosesser og terapi, gode samtaler, rom for deling men også kurs, hvordan kjenne egnene behov, og hvordan kommunisere bedre og tydeligere til de rundt deg.

 For påmelding eller mer informasjon se under aktuelt på nettsiden;  livetditt.no/aktuelt/

Return back to Livet Ditt

Return back to Home

Bruddstykker og helheter

Jeg er en helhet som er større en summen av de små delene. Jeg er en helhet som skapes av alle de små delene, de gode og de dårlige, og tilsammen utgjør de en unik kombinasjon som blir meg.

De dårlige sidene balanserer ut og henger sammen med de gode, jeg er hissig men også lidenskapelig, jeg er sær og til tider vanskelig å være sammen med, men den samme kvaliteten gjør meg også interessant og talentfull. Jeg trenger alle sidene av meg, og du trenger alle sidene av deg. Det er det som utgjør meg og det er det som utgjør deg.

Min mann har lært meg noe fantastisk, noe som har tatt lang tid og mye mot kamp fra min side å virkelig forstå, han har lært meg å elske hele meg, alt ved meg. Være stolt av den jeg er på gode og på dårlige dager. Han har vist meg at alt ved meg har en verdi og har aldri kritisert noe ved meg, han elsker vær lille bit og rubbel, alle delene og sidene, fordi de utgjør en større helhet, som er meg.

Jeg er til tider selvkritisk og synes både det ene og det andre kunne vært bedre eller annerledes. Når jeg har vanskelige perioder eller ting er trassig, så kritiserer jeg meg selv enda mer. Bryter meg selv ned, blir sinna, lei meg og sliten.

I en lang periode nå så har ting vært vanskelig for oss, på grunn av forskjellige uforutsette situasjoner så har vi som familie hatt det tøft. Vi krangler mer, vi tar ut frustrasjonen på hverandre, istedenfor å støtte hverandre.

Jeg kritiserer meg selv, og jeg kritiserer min mann. Han blir oppgitt, sliten og lei, og deler ikke hvordan han har det, med meg. Men han kritiserer meg ikke.

Syklende hjem fra kontoret for noen dager siden så gikk det opp for meg; situasjonen som er vanskelig ikke har endret seg, allikevel så er forholdet mellom meg og mannen min er sterkere og bedre enn på lenge. Hvorfor har vi det så godt sammen når ingenting egentlig har blitt bedre?

For noen uker siden var jeg på en seminar med Frank Steammler, en jeg anser som en av de beste gestaltterapeutene i Europa. Vi gjorde et stykke arbeide sammen, han som terapeut og meg som klient. Han ønsket å vise en terapeutisk teknikk for en forsamling terapeuter. I dette arbeidet så kjente jeg på kroppen, hvordan jeg kritiserer meg selv og holder meg selv nede til tider. Det var ikke en intellektuell åpenbaring det var noe jeg kunne kjenne på langt nede i magen, det satt i kroppen.

I tanke prosessen som fulgte etter dette arbeidet ble det så klart for meg at min mann aldri kritiserer meg. Jeg tenkte over noe Steammler sa om ”self-compassion” som handler om å vende seg til seg selv med en hjelpende hånd når en sliter, fremfor å slå seg selv i hode. Jeg tenkte på det jeg selv er opptatt av som terapeut, om å ta vare på seg selv slik at man kan ta vare på andre. Om å vokse frem, blomstre og bli sin egen beste versjon, og at dette er mulig når man ivaretar og beskytter egnene behov, ikke når en kritiserer seg selv.

Når man anerkjenner og aksepterer, ja til og med elsker hele seg, da fylles man med raushet og empati for andre. Jeg vet det så godt, jeg tror på det så inderlig.

Etter møte med Frank Steammler så har jeg uten bevist å tenke på det, men helt automatisk, sluttet å kritisere meg selv så mye. Det skjedde en kroppslig reaksjon, en bevisstgjøring langt nede i magen som endret noe i meg. Det er dette som er så utrolig og fantastisk med gestaltterapi.

Nå så jeg godheten fra min mann så tydelig. Jeg kunne ta den imot på en helt annen måte. Jeg kjente på kjærlighet og raushet for meg selv og for han.

Så dette er til deg min elskede mann, takk for ti lærerike, utviklende, støttende, utfordrende og eventyrlige år som din kone.

Jeg er et bedre menneske fordi du elsker meg.

Return back to Parforhold, Ukategorisert

Return back to Home

Sårbarhet

Jeg vil skrive om et tema som er viktig for meg. Jeg kjenner det er vanskelig å finne frem de rette ordene. Jeg vil si noe om sårbarhet, det sitter langt inne, godt beskyttet og godt gjemt. Skal jeg skrive noe ektefølt om dette temaet så må jeg vise min egen sårbarhet, og det koster litt, det skal det gjøre.

Jeg deler med klientene mine at sårbarhet er det samme som mot, en styrke som bygger opp under nærhet og tilstedeværelse i deg selv og i relasjoner. Jeg har erfart dette selv som menneske og ser at det skaper trygge og gode terapeutiske relasjoner. Det er viktig for meg å belyse dette temaet, så i dag skal jeg være modig, jeg skal dele med deg hva jeg tenker, jeg skal være sårbar. Jeg kjenner at jeg smiler, jeg vet med erfaring at det er nettopp det å gjøre meg sårbar, vise meg frem med løftet hode og rak rygg, som gjør at jeg kjenner meg sterk. Ironisk som dette er, for meg, for akkurat det tok det meg lang tid å forstå. Jeg har gjennom hele livet mitt fått tilbakemelding på at jeg er en modig person, og ikke alltid helt forstått hva dette egentlig handler om. Men når jeg ser det i sammenheng med at jeg har delt med de rundt meg hvordan jeg har det, vist følelser, delt noe om hva jeg har behov for eller trenger, så gir det mening for meg. Jeg gjenkjenner det som mot når andre gjør det samme ovenfor meg.

I terapi rommet så ser jeg at det er sårbarhet som bygger opp trygghet i relasjonen og gir grobunn for å utforske sammen, min sårbarhet i møte med din sårbarhet. Min evne til å vise eller formidle «ja, jeg også» når sårbarhet og skam kommer frem. «Ja, jeg er også sårbar. Ja, jeg føler også skam.»

Mennesker er ingen glansbilder og ingen er perfekte, vi er hele og fulle mennesker. Jeg har gode og onde sider, jeg har tatt gode og dårlige valg. Det gir meg dybde, erfaring og en følelse av vitalitet. Det gjør meg levende, og når du viser deg frem for meg på samme måte så blir du levende for meg. Jeg kan puste rolig og kjenne meg trygg og integrert i meg selv, vi er mennesker sammen. Skam vokser seg stor når den blir holdt skjult, når den deles og vises, forsvinner den. Vi er alle utdelt med litt skam, det gir oss evne til empati, så det må vi bare leve med. Men når vi viser og deler den med andre, så gir det mulighet for nærhet og fullkontakt. I slike møter så får vi en opplevelse av å være verdifull og vi blir bekreftet. bekreftelse og en følelse av verdi, bli sett, er noe vi alle søker, det er vi felles om.

Sårbarhet gir meg kilden til mitt mot og min styrke og er helt essensielt for å kjenne at jeg lever fullhjertet. Det er gjennom en slik bevissthet jeg kan komme i kontakt med hva jeg har behov for og hva jeg trenger for å ha det godt. Jeg tar gode avgjørelser og kjenner meg tilstede i mitt eget liv og i relasjoner til andre når jeg bruker hele spekteret av meg, tanker, følelser, behov, impulser og lyster, når jeg tar både hode og kropp på alvor og likestiller dem. Det paradoksale er at når jeg prøver å stenge av hva jeg kjenner og føler for å skule min sårbarhet, så gjør jeg meg selv svakere. Når jeg bare forholder meg til mine intellektuelle tanker og stenger ute magefølelse, behov og emosjoner så bruker jeg bare halvparten av meg selv. Jeg ser at mange av de som kommer til meg for terapi gjør det på denne måten, trolig grunnet en myte om at sårbarhet har noe med svakhet å gjøre. Jeg prøver å bekjempe denne myten, i terapi rommet og hver dag som menneske, ved å tørre å vise meg som den jeg er, bygger jeg opp min egen opplevelse av verdi og kan kjenne meg sterk og levende.

Vitalitet er det motsatte av depresjon, depresjon har blitt en folkesykdom. 

Til slutt et dikt fra meg, det er det mest sårbare jeg kan gi deg her.

Sårbarhet

Oppgitt og tom, sliten og ensom beveger jeg meg rundt i alle andre sin verden.

Jeg lister meg stille, eller forter meg frem, jeg følger tempoet ditt. Jeg smiler når du smiler, forstår og nikker når du prater, da blir jeg usynelig.

Trollet som bor i meg liker at jeg kan bli borte, trollet tror det beskytter meg.

Det innvendig, det sårbare, det får du ikke, det må beskyttes. Blir det ødelagt så er det ingenting igjen. Noen har vært der før, og ødelagt, uaktsomt trakassert og rasert. Så nå må jeg være forsiktig. Ensomheten vokser i takt med beskyttelsen, innrammet av et gjerde, du ser ikke inn, jeg ser ikke ut.

Med gjenkjennende kraft av din sårbarhet og skam blir jeg løftet opp og frem. Når min skam synes sammen med din, da faller gjerde ned.

 

 

 

Return back to Livet Ditt

Return back to Home

Det er det få som vet

Bunnløs, grenseløs føler jeg meg gjennomsiktig og ugjennomtrengelig.  Hva ser du, hva tror du at du ser?

Hvorfor hater jeg meg selv like mye som jeg elsker meg, når jeg elsker meg selv så høyt?

 

Himmel og helvete på samme dag, på samme time på samme tid.

I dag flyr jeg høyt over skyene, mye høyere enn alle andre, flyr av glede og fullkommenhet. I dag drukner jeg av indre svart bunnslam.

 

Løft meg opp og riv meg ned. Jeg er verdt alt og ingenting, jeg er et geni, et unikum. Jeg er et vakum av tomhet og repetisjoner.

 

Husker du meg, gjorde jeg inntrykk? Eller ble jeg glemt? Jeg lar meg glemmes så altfor lett, jeg tillater meg selv å gå opp i røyk, ubemerket.

 

Lar deg missforstå og feiltolke, for det treffer noe i meg som jeg kjenner igjen. Du ser ikke meg, du ser det jeg lar deg se.

Jeg har mer kontroll på det enn du forstår.

 

Det er det få som vet, jævlig få som vet.

Return back to Dikt

Return back to Home

Avstanden mellom meg og deg er alle tankene mine

 

Merker du noen ganger at du snakker med noen og så blir du oppmerksom på at du egentlig ikke følger med i samtalen? Du sitter og ser tomt ut i luften, uten og følge med på hva den andre personen forteller, dypt inne i din egen tankerekke. Har du noen gang merket at du har gått fra et sted til et annet og så plutselig er du fremme, uten at du er bevist på hva du har gått forbi eller har sett på veien? Jeg gjør det selv innimellom, forsvinner inn i mitt eget hode, og får ikke helt med meg hva som foregår rundt meg.

Det er klart det å kunne tenke og reflektere over seg selv og livet er nyttig og fint. Hva skulle vi ha gjort uten refleksjons evne når vi skal lære oss nye kunnskaper?

Men jeg skal komme med en liten påstand til deg og ditt tenkende hode. Jeg skal påstå at og stadig være fortapt i egne tanker også skaper avstand til deg selv og til andre, hindrer tilstedeværelse i øyeblikket, minsker intimitet og nærhet og kan gjøre det vanskelig å prestere sexuelt. Du kan tenke deg stresset, tenke deg til et angst anfall, tenke deg deprimert, tenke deg forvirret, og tenke deg ensom.

Det å sitte å tenke er noe vi gjør med oss selv, alene, i vårt eget hode. Det å tenke er ofte en handling vi gjør litt automatisk og uten så mye evne til å kjenne etter i kroppen samtidig, følelser, behov og lyster blir litt bakenfor. Vi sitter og tenker våre tanker, men svært sjelden så bringer det oss frem til noe endring eller framskritt. Litt som å sitte i en gyngestol. Vi sitter der å tenker frem og tilbake, med vårt eget hode, våre egne tanker, uten så mange nye impulser. Som å vippe frem og tilbake på en gyngestol så kan det være komfortabelt, trygt, kjent kanskje. Men om du skal fra et sted til et annet så er det nytteløst å bruke en gyngestol som fremkomstmiddel.

Når vi er sammen med andre mennesker så kan det at vi sitter og tenker, fjerne oss litt fra tilstedeværelse. Vi kjenner ikke etter i kroppen hvordan vi har det akkurat nå sammen med akkurat dette menneske. Det skaper en avstand mellom to personer som da ikke helt og fult kan møtes i øyeblikket. Det blir en avstand også til deg selv i dette, som jeg beskriver kjenner du ikke i så stor grad på hvordan du har det i kroppen. Og det er fra kroppen vi får signaler om impulser og behov. Du kjenner i kroppen på sult og tørste, på slitenhet og trøtthet, på uro og stress på sorg på glede, på kjærlighet, på sex lyst og mange andre lyster og behov. Der får vi signalene om hva vi vil og har behov for. Mange av oss kjenner ikke lenger etter hva kroppen prøver å fortelle oss, tar ikke behov og signaler på alvor. Så dukker de opp hos meg i terapi, stresset eller deprimerte. Det blir vi når vi ikke lytter til egne behov over tid, når vi tenker og bekymrer, prøver å forstå og forklare uten å kjenne etter i kroppen. Vi skaper avstand til oss selv, til behovene og lystene våre, og vi skaper avstand til andre rundt oss.

Så hva kan du eventuelt gjøre med dette? Hvordan kan denne informasjonen komme til nytte for deg?

Det handler om noe så vanskelig og noe så enkelt som å lære deg og kjenne etter i kroppen, hva blir jeg oppmerksom på når jeg stopper opp å kjenner etter, hva ser jeg rundt meg, hvordan påvirker du meg, akkurat nå. Legge merke til og øke bevisstheten rundt deg selv og kroppen din men også å dele, dele med andre, si ting du tenker på høyt. Dele med bevissthet og tilstedeværelse, dele noe som dukker opp i deg fordi jeg er der. Fordi alle mennesker påvirker oss på forskjellig måte og bringer frem nye tanker og følelser i oss. Det er sånn vi høster nye impulser og opplevelser i møte med andre, men da må vi kjenne litt etter hvordan vi blir påvirket. Når man deler opplevelser og tanker med andre så øker nærhet og intimitetsfølelse, du kan i større grad kjenne på en tilstedeværelse i deg selv, i relasjonen og i øyeblikket.

 

 

Return back to Livet Ditt

Return back to Home

Melankoli og evigvarende tristhet

Melankoli var en vanlig beskrevet psykologisk tilstand på 1600 og 1700 tallet, riktignok forbeholdt overklassen og deriblant hovedsaklig menn. Melankoli var beskrevet som en vedvarende sinns stemning der man savnet eller lengtet etter noe, uten at man var klar over hva man eventuelt savnet. En tomhet og en tristhet, og eller en opplevelse av meningsløshet og likegyldighet. Melankoli forsvant som beskrivelse av en psykologisk tilstand en gang på begynnelsen av 1900 tallet, i nyere tid så snakker vi om depresjon. Depresjon var i utgangspunktet også en diagnose som i større grad var forbeholdt overklassen og menn, da damer stort sett fikk diagnosen hysterisk eller gal, uansett hva det dreide seg om. Når diagnosen etter tid og stunder snek seg inn i lavere samfunns klasser, i mer kvinne dominerte yrker og samfunnslag, mistet diagnosen respekt og ble sett på som et utelukkende nederlag.

Tristhet, nedstemthet, håpløshet, og savnet etter noe annet eller noe mer, er så klart ikke en moderne og ny problematikk. Depresjon blir allikevel ofte beskrevet som en lidelse og en konsekvens av at det moderne samfunnet setter for høye krav til oss mennesker. Men sannheten er nok noe mer kompleks. Samfunnet vi lever i har vi vært en del av å skape, og setter så høye eller lave krav som vi velger selv å forholde oss til. Melankoli, tristhet og nedstemthet er kanskje ikke en sykdom så mye som det er en del av å være menneske? Friedrich Nietzsche beskriver i alle fall melankolien sin som en forutsetning for god helse.

Jeg er et menneske som til tider er melankolsk, trist, nedstemt, og lei alt og alle. Noen ganger i lengre perioder, andre ganger i kortere. Jeg velger å  ikke ta medisiner eller sykdoms betegne det i så stor grad. Jeg tenker melankoli og nedstemthet er en del av å være menneske for meg, en del av livet, ivertfall mitt liv. Poeten Rainer Maria Rilke sa en gang «steng ikke dysterheten ute av ditt liv, fordi du vet aldri hvordan disse tilstandene arbeider med deg og tilfører noe nytt».

Jeg har faktisk med alderen og årene lært å dra nytte av disse periodene. Noen ganger kan jeg skape mer, kunst, dikt eller skrive mer. Jeg kan i disse periodene kjenne på uendelig tristhet og sorg over mange av verdens tilstander, en dysterhet i sinnet med alt det innebærer. Jeg synes faktisk det er noe vakkert og nødvendig ved å kunne kjenne på det noen ganger. Det er utvilsomt plagsomt å være nedtrykt, men lykke tilstanden skaper ikke refleksjon, nyanser eller rikdom ved det å være menneske i så stor grad som å kjenne på ytterpunktene og kontrastene i lykke og smerte. Jeg tenker at jeg tar meg selv, livet og verden på alvor ved å gjøre meg sårbar for den.

Jeg lar meg selv være det jeg er når jeg er det, glad eller trist, energisk eller nedstemt, uten å prøve å motarbeide eller bekjempe. Dette fordi jeg synes det beriker livet mitt, jeg føler meg levende. Min lege sa til meg en gang at jeg trolig var kronisk deprimert, og ville lide av depresjoner av og på, hele livet. Ja sånn kan han se på det, jeg velger å se på det på en annen måte.

Det er mitt valg og min frihet. Jeg liker min melankoli og har mye mer kontroll over den når jeg lar den være i fred, det er med erfaring og selvutvikling i Terapi jeg har lært å mestre dette.

 

Return back to Livet Ditt

Return back to Home

Flukt plan

Har du noen gang hatt lyst til bare å flykte, rømme fra alt og alle, til et sted langt borte?

Jeg skal innrømme at noen ganger, på litt tunge grå dager, så liker jeg å leke med tanken. Flykte avgårde fra Ansvar, bekymringer, stress og mas. Noen ganger drømmer jeg om Australia. Der var jeg som ung backpacker, på reise rundt i verden, uten mål og mening. Det var en tid der jeg hadde verken ansvar eller bekymringer. Jeg hadde en stor sekk på ryggen, en buss billett til neste by og et ansikt fylt med sol fregner. Det var en fase i livet mitt som jeg er evig takknemlig for, men som nå er over. Nye faser kommer med nytt innhold og nye erfaringer, slik skal det være. Men tanken på den tiden dukker opp  noen ganger, og jeg kan kjenne et savn etter noe.

Hva fikk jeg ut av livet den gangen, som jeg noen ganger savner eller mangler nå?

Jeg hadde den gang en frihetsfølelse og en mulighet til å leve i øyeblikket, uten å tenke på morgendagen eller gårsdagen. Det er en liten påminnelse på hvordan jeg kan begrense meg selv og min egen frihet i hverdagen, og hvordan jeg glemmer å fokusere på øyeblikket.

Neste naturlige spørsmål blir da; hvordan skal jeg begrense meg selv mindre, og hvordan begrenser jeg meg?

Jeg kjenner jeg begrenser meg selv ved enkelte negative tanker som kan komme nå og da. Det kan være små ting som ”uff, sa jeg det” eller større ting som; ” jeg har ikke noe spennende eller nytt å komme med”  Små eller store tanker som virker begrensende fordi de bærer en indirekte beskjed om at jeg på en eller annen måte ikke strekker til, ikke er bra nok.

Jeg begrenser meg selv også noen ganger ved å skape unødvendige regler som ofte er litt sånn «nei men det kan jeg vel ikke gjøre, hva ville de tenke om meg da». Eller «jeg kan vel ikke kalle meg for en ekspert kan jeg vel, eller en kunstner, eller si at jeg ønsker å følge drømmen min, er ikke det litt selv sentrert da»?

Jeg begrenser meg selv når jeg ikke følger og verdsetter behovene mine, små eller store. Når jeg ikke spiser når jeg er sulten, ikke setter meg ned når jeg er sliten, ikke sover når jeg er trøtt, ikke har alene tid når jeg trenger ro. Da sender jeg indirekte beskjeder til meg selv om at jeg ikke er verdifull, at behovene mine ikke er viktige nok til å tas på alvor. Dette begrenser meg, mitt potensiale og min livsglede.

På grå dager når jeg er sliten så lar jeg noen ganger de negative tankene smyge seg inn. Når jeg i tillegg ikke stopper opp og setter pris på hva jeg har, tar innover øyeblikket, eller lytter til behovene mine så mister jeg følelsen av å være tilstede i eget liv. Da kommer flukt planene like etter, jeg får lyst til å rømme til et sted der jeg kan kjenne at jeg lever igjen, et sted der jeg kan kjenne meg fri.

Nå vet jeg at drømmen om å flykte ikke handler om flykte, men er en på minnelse om at jeg må ta behovene mine på alvor, sette av tid til å kjenne på øyeblikket og hva jeg trenger. Kanskje trenger jeg en ferie, et varmt bad, litt tid med noen gode venninner eller ro til å minne meg selv på at de eneste begrensningene jeg har i livet er de jeg lager selv. I den forstand så kan jo alt eller ingenting være mulig, alt etter som hva jeg forteller meg selv.

”Whether you think you can do something or whether you think you cant,  either way you are right” Henry Ford

Kjenner du igjen noen måter du begrenser deg og ditt liv på? Jeg tenker at det er så uendelig viktig å ta oss selv på alvor, kjenne etter behov og lære oss til å følge dem. Gi oss selv verdi, slik at vi kan leve ut vårt potensiale.

Ønsker du råd og tips til dette så meld deg på nyhetsbrevet.

 

Return back to Livet Ditt

Return back to Home

A broken heart on a deserted island

My heart is bleeding.

Not large amounts.

Not enough for anyone to save me.

Just little by little, drop by drop.

Day by day.

Return back to Dikt, English

Return back to Home

Fra offer til løve i eget liv

Snu en vanskelig historie eller hendelse om til din største styrke og ressurs.

 

Jeg er en person med en sterk historie og en til tider vanskelig oppvekst. Jeg vokste opp med alkoholproblemer rundt meg, en sykdom som skaper mye lidelse.

Til tider inneholdt min empati/»>barndom mer vonde enn gode ting. Jeg var mye bekymret, redd og følte meg alene. Jeg brukte en stor del av 20 årene til å slite med etter effektene av en slik oppvekt. Jeg slet med dårlig selvbilde, vonde tanker og et sinne som var rettet innover mot meg selv. Når barn opplever ting som er vondt å takle eller forstå, så er det ofte at denne uroen og smerten blir sittende igjen i lang tid.

Det største vendepunktet i mitt liv var mitt møte med gestaltterapi. Jeg ønsket å starte opp på Norsk Gestalt Institutt for å bli gestaltterapeut, etter psykologistudier i England. Jeg har alltid hatt et ønske om å hjelpe andre mennesker gjennom samtaleterapi. I dette studiet var det pålagt å gå mange timer i egenterapi, både enkeltvis og i gruppe.

Jeg hadde tidligere gått til en psykiater og en psykolog uten at det hadde nevneverdig effekt for meg. Men hos gestaltterapeutene jeg møtte gjennom studie fikk jeg for første gang erfare og oppleve meg selv på en ny måte. Jeg opplevede meg bekreftet og verdifull som menneske. Dette bygde meg opp og gjorde meg sterkere, slik at jeg kunne tillate meg selv å bli sint på de rette personene, ta meg selv på alvor, lære å respektere og være glad i meg selv.

Jeg gikk gradvis fra å være et offer for vonde omstendigheter, en som til tider syntes veldig synd på seg selv, en person som definerte seg selv ut ifra egen historie på en negativ måte. Til den personen jeg er i dag.

Jeg er ikke perfekt eller verdensmester i så mange ting, men jeg er en person med selvrespekt og en som ikke definerer seg selv som et offer. Tvert om, jeg er en «fighter» en som gjør feil og faller ned, men som alltid reiser seg for å gå videre. Jeg gir aldri opp og tenker at alt er mulig, jeg har tro på livet og mulighetene der ute som er endeløs. Jeg har tilitt og tro på det gode i mennesker.

Min største inspirasjon og drivkraft gjennom mitt arbeid som gestaltterapeut er å hjelpe andre til gå fra offer til løve i sitt eget liv. Jeg bruker denne metaforen fordi jeg tenker at et offer er en person som ikke har noe valg, man flyter med i livet og i omstendighetene. En løve har derimot  i mye større grad; oversikt, makt og valgmuligheter over eget liv.

Det handler for meg om å snu en vond historie eller hendelse om til din største styrke.

Noen av de menneskene jeg ser mest opp til og beundrer har gjort nettopp det, snudd en tung historie rundt til styrke og noe man beundrer. Et av mine idoler i den forstand er Oprah Winfrey, jeg tenker hun er et utmerket eksempel på akkurat dette.

Jeg har gjennom personlig erfaring og utdannelse blitt veldig god på å hjelpe mennesker med å finne deres styrker og resurser, og snu noe som har vært vanskelig rundt til en nyttig lærdom. Min til tider vanskelige historie er nå en av mine resurser.

 

Liker du dette og andre blogg innlegg så kan du skrive deg opp på newsletter øverst på siden, jeg vil da sende deg blogg innlegg når det kommer ut nye, og du får gratis tips til hvordan du kan hente frem dine ressurser.

Return back to Livet Ditt

Return back to Home

F*ck Janteloven

Det bruser i årene og jeg er fylt til randen av energi som jeg ikke hadde for bare noen dager tilbake. Jeg har nylig vært en del av et stort gründer-event der det står en liten fantastisk dame på en stor scene og roper for full hals ”fuck janteloven” og en responderende sal roper ”hell Yeah” tilbake. Et helt fantastisk arrangement fylt til randen av fantastiske og flotte gründere. Positive mennesker som vil noe og som heier hverandre opp og frem.

I begynnelsen så tenkte jeg at dette var litt kunstig og rart, litt sånn ”amerikansk” men så kjente jeg at jeg ble fylt med glede, energi og rausheten i meg vokste. Med påfyll av glede og energi, så kjente jeg også glede og energi for de jeg var sammen med, jeg ville heie på dem, jeg ønsket dem lykke og suksess. Mennesker jeg egentlig ikke kjente, ikke hadde møtt før. Jeg er jo psykoterapeut, så sammenhengen slo meg og kunne ikke stå ”ureflektert”.

 

Vi nordmenn bærer i større eller mindre grad denne litt uheldige kulturarven i oss, vi kjenner den igjen under navnet ”janteloven” ofte litt skjult under ord som ”ydmykhet” og man blir raskt korrigert fra et eller annet hold om man uttrykker positive ytringer om seg selv.  Jeg ser det daglig på sosiale nettverk og i kommentarfelt på blogger og avisinnlegg.

Det er gamle holdninger, men de er i oss, i større eller mindre grad. Jeg kan kjenne de igjen i meg, hvordan det ikke er helt ok å slippe seg helt løs, holde litt tilbake, være litt forsiktig, være ydmyk, ”skal ikke tro du er noe”.

Lite raushet overfor seg selv fører til lite raushet for andre.

Jeg kjente det så tydelig og så sterkt i denne forsamlingen, når gleden og positiviteten vokste i meg, så vokste rausheten for de andre jeg var sammen med.

 

Jeg kjenner igjen hvordan jeg jobber med mine klienter rundt samme tematikken. Jobber med å tydeliggjøre behov, impulser, lyster om å sette seg selv først og ta vare på seg selv. Jeg tenker og erfarer at da vokser overskuddet, energien og rausheten for andre, da har man mer å gi.

Senest i går sa jeg til en klient at ”jeg setter meg selv først, alltid” og hvordan det vekket motstridende følelser i henne. Men det skal ikke mye rasjonell forklaring til før det gir mening. Jeg bruker ofte symbolikken i forhold til å være på et fly, vi har vel alle hørt at du skal sette oksygenmasken på deg selv først, så dine empati/»>barn eller de rundt deg. Det er et godt bilde som beskriver poenget mitt, hjelp deg selv først, så er du i stand til å gi og har overskudd til raushet for andre.

 

Så fuck janteloven! Sett deg selv først, tro du er noe, tro du er alt, elsk deg selv, så fylles du med glede og overskudd, og evner å lytte til egne behov. Ta vare på deg selv, så evner du i større grad å ta vare på de rundt deg. Økt selvtillit og økt selvbilde gir økt selvglede og livsglede!

 

Trenger du hjelp til dette, så ta kontakt med meg, det er jobben min å gi deg mer livsglede og økt selvstøtte!

Return back to Livet Ditt

Return back to Home