Blog

Ventetid

 

Vente på noe større, vente på noe bedre, vente på noe annet.

Vente på våren, vente på sommeren, vente på endring.

Vente på motivasjon, vente på energi, vente på liv.

Vente på deg.

 

Jeg skal vente til ventingen blir utholdelig.

Da skal jeg handle, da skal jeg gjøre, da skal jeg ta tak.

Men ikke nå.

 

Jeg ligger her rett under snøen, jeg kjenner det bygger seg opp.

Snart skjer det noe.

Kan du vente på meg?

Return back to Dikt

Return back to Home

Når alt stopper opp

Det er en stund siden jeg har publisert et innlegg på bloggen min. Jeg skal være ærlig å si at det er mye grunnet en kritisk stemme inne i meg som sier at alt det jeg skriver ikke er bra nok. Med det utgangspunktet blir det ikke så lett å få noe publisert. Jeg har hatt en nedstemt periode en liten stund, januar og februar er ikke den beste tiden på året synes jeg. Den perioden er jeg ute av nå, og jeg merker at alt ikke lenger er en uoverkommelig oppgave jeg ikke ser enden på. Det gjør ting litt lettere, kan du si.

Jeg var for noen dager siden på en samling på Norsk Gestalt Institutt fordi jeg går på en etterutdannelse, da lærte jeg en psykoterapeutisk øvelse der man skulle «mate demonen i seg, med det den trengte».  Istedenfor å kjempe i mot som jeg automatisk gjør med mine egne indre demoner, så skulle de «mates», gi dem fult og helt alt det de trenger. Dette høres kanskje litt alternativt ut, tro meg, jeg var skeptisk til det jeg også. Jeg er i utgangspunktet ingen tilhenger av raske løsninger og for mye symbol bruk i terapiverden. Men dette er en konkret øvelse der man henter frem sin indre kritiker eller demon og så visuelt gir den det den vil ha, slik at den isteden ender opp med å bli en alliert. Jeg har allerede brukt øvelsen på flere av mine klienter og alle sammen forteller de at opplever en ro i kroppen etterpå, jeg ser at de smiler, skulderene synker og de puster dypt.

Når jeg reflekterer litt rundt dette så er det ikke så alternativt, men relativt logisk og i tråd med gestalt tankegang. Vi mennesker er sammensatt av gode, dårlige, sterke og svake sider, utfra egen definisjon av hvordan vi ser på oss selv. Men innenfor gestalt så tenker man at også de «dårlige» og «svake» sidene har noen fordeler og det er gode grunner til at vi har tilpasset oss slik at akkurat de sidene har dukket opp.  Det kalles kreativ tilpasning og alle mennesker gjør så godt de kan med det utgangspunktet og begrensningene de har.

Bruker jeg meg selv som eksempel så blir jeg noen ganger deprimert, ikke spesielt positivt for meg eller omverden kan du tenke. Men det har faktisk noen fordeler.

Jeg tar til tider på meg for mye Ansvar, lytter ikke til egnene grenser og lar andre rundt meg utnytte min godhet og vilje til å hjelpe. Så blir jeg deprimert, det er en utmerket måte å beskytte meg selv på, da isolerer jeg meg fra alt og alle, og tar mindre ansvar. Det å bli deprimert oppleves i utgangspunktet ikke som et valg. Når jeg derimot blir klar over fordelene og bakdelene så føles det i mye større grad som om det er noe jeg faktisk kan styre over. Jeg ser hvordan jeg indirekte og direkte velger denne utveien, gjennom handling og tankegang.

Så hva trenger denne deprimerte demonen i meg? Jeg tror hun trenger at jeg i større grad setter grenser og sier i fra, at jeg beskytter meg selv og gir meg det jeg trenger av ro og kjærlighet. Da hadde hun i mindre grad trengt å sette meg helt ute av spill slik at jeg ble beskyttet fra omverden.

Det jeg helt konkret gjorde var at jeg tydelig ga beskjed til en i familien som har utnyttet meg som en personlig samtale terapeut siden jeg var liten; «sånn her tillater jeg ikke lenger at du bruker meg». Hun bør i utgangspunktet ha en helt annen rolle ovenfor meg, det er ikke godt for meg å være hennes hjelper og terapeut.  Jeg utfordret meg selv til å dra på samlingen på Instituttet, selv om jeg tenkte at jeg ikke orket å være rundt så mange mennesker, da jeg kjente meg sliten. Av erfaring så er det mennesker der som gir meg energi og inspirasjon.  Samtidig som jeg bodde noen dager hos min tante hvor jeg føler meg veldig godt ivaretatt og fikk to netter med god søvn. Tilslutt ga jeg meg selv en skravlete venninne kved og så en kjæreste kveld med min mann. Da virket det som min indre demon var tilfreds, og kunne gi slipp på meg. Jeg kan kjenne at jeg igjen er fylt med glede, inspirasjon, takknemlighet og kjærlighet.

Takk til alle dere i mitt liv som gjør livet mitt så rikt og fyller det med så mye godhet.  Takk til dere i mitt liv som lærer meg å sette grenser og å tydelig gjøre mine behov.

Takk til indre demoner som med litt arbeid kan bli mine allierte.

Return back to Livet Ditt

Return back to Home

St. Valentins dag

På denne dagen som er en hyllest til kjærlighet, hva er vel mer treffende enn å skrive noen ord om kjærligheten. Jeg kunne ha skrevet om mange variasjoner av kjærlighet, men denne gangen så velger jeg i par relasjoner.

Det som er så vidunderlig med kjærlighet og forelskelse er at man føler seg levende. Det å kjenne sommerfugler i magen, glede ved å leve, bekreftelse gjennom å bli sett, og gjensidig beundring. I begynnelsen av et par forhold er det ofte relativt problemfritt, og man tenker kanskje at slik vil det oppleves for evig tid. Når støvet av den stormende forelskelsen har lagt seg, og hverdagen trer inn, så dukker det allikevel opp noen utfordringer på veien.

Utfordringen til noen av parene som kommer til meg i terapi er at de ikke lenger «ser» hverandre, her mener jeg ikke «se» i konkret, fysisk forstand, men opplevelsen av å bli sett og forstått som menneske. Individene i parene får ikke den bekreftelsen de en gang fikk, de kjenner seg ikke lenger levende på samme måte som før. De går i rutiner av tanker ut ifra en forut forforståelse av hvem den andre er. Da ser man ikke lenger partneren slik den fremstår i øyeblikket, her og nå, i dag. Kanskje føler ingen av partene at de lenger er akseptert og elsket, nettopp fordi det å bli sett og anerkjent er så grunnleggende for kjærligheten. Ofte beskrives her en opplevelse av å bli litt borte, der egne behov og ønsker ikke lenger er tydelige.

Vi mennesker er i stadig utvikling og endrer oss hele tiden.  Vi forandrer meninger om ting, høster ny erfaring og får nye behov. I et parforhold så trenger man evnen til å se hverandre og oppleve hverandre i øyeblikket for å få med seg de små nyansene og endringene som oppstår. Jeg tenker at essensielt for kjærlighet ovenfor et annet menneske er forståelsen av at vi alle har forskjellige virkeligheter. Det å kunne respektere, anerkjenne og til tider beundre den andre personen sin vinkling på livet, er viktig for å få en gjensidig opplevelse av å bli verdsatt. Den enes virkelighet er ikke mer riktig enn den andres, bare annerledes. Vi observerer, sanser og opplever forskjellig, ut ifra egen forståelse og erfaring.

Å kunne respektere og anerkjenne en annen person sin vinkling kan være berikende. Det kan bidra til og tydelig gjøre ens egen opplevelse, eller synspunkt, ved å se den i kontrast til en annen person sin opplevelse. Men dette kan også til tider være frustrerende og slitsomt. Noen ganger vil vi bare at den andre skal være ening og se ting noenlunde likt som en selv. Man kan ikke alltid i en travel hverdag sette av tid til å virkelig ta innover seg en annen person sin vikling og perspektiv, hele tiden. Problemet oppstår nok heller når man begynner å gå på autopilot. Man glemmer det viktige perspektivet; at her er det to forskjellige individ med forskjellige utgangspunkt og opplevelser, behov og følelser.

Jeg ser at flere av de parene som kommer til meg, har sluttet å «se» hverandre, sluttet å ta innover seg den andre personen sitt perspektiv og ulike behov. De fokuserer ikke lenger på hva som skjer i øyeblikket, tilstedeværelse i relasjonen, slik man gjorde når sansene var høynet og man var forelsket.

Så hva kan man gjøre da, denne St. Valentin dagen, for å vekke til live litt lidenskap og brusende følelse av tilstedeværelse?

Man kan sette av litt tid til hverandre, skape ro, lytte til hverandre og være sammen i øyeblikket. Vekk sansene til live for å se personen du er sammen med som noe annet og adskilt fra deg selv. Fokuser på det som er annerledes med den andre, det er spennende og utfordrende. Til tider også kanskje litt provoserende, men en essensiell faktor i lidenskap er en liten knippe aggresjon. Riktig kjærlighetsfylt St. Valentins dag til dere alle sammen.

Return back to Parforhold

Return back to Home

Demoner blant tankene

Jeg er en dame som er mye i tankene, jeg tenker over hva som har skjedd, over hva som kan skje, muligheter og bekymringer, fremtid og livetditt.no/2012/11/nar-den-gang-da-blir-her-og-na/»>Fortid. Det er fordeler med å tenke mye, jeg underholder meg selv når jeg er alene, jeg får tiden til å gå ved å holde meg opptatt i tanker og dag drømmer. Jeg blir til tider omtalt som en gjennomtenkt og fornuftig person som kan legge frem saker på en ryddig måte. Jeg liker å være en tenker, men det har noen bakdeler også. En person som er mye i tankene, er sårbar, og tilbøyelig for bekymringer, kan gi god grobunn for indre demoner.

For å visualisere dette så vil jeg si at det bor små demoner i blant tankene mine.  Nå og da, tidvis sporadisk, forteller de meg at jeg ikke er flink nok, at jeg ikke er smart, at jeg ikke kan måle meg opp til, eller er like bra som andre. Når de er små og separate så kan jeg ta kontroll over dem og ikke gi demonene så stor plass, overse dem, eller korrigere ved å si til en demon tanke; «nei vet du hva, dette kommer jeg til å få til».

Vinterstid er den tiden på året for meg, da demonene fort kan formerer seg. Lyset og tematuren er akkurat passe til at demon ynglene får bedre rotfeste og de blir fler. Da kan de slå seg sammen til en større kraft som potensielt sett kan slå beina under meg. Det har skjedd før, og det kan trolig skje igjen.

Kanskje du også kan kjenne igjen noen demoner blant tankene dine? Kanskje du har noen ideer om hvor de kommer fra, eller fra hvem. Sånne tanke-demoner kan dukke opp i oss etter vi har fått dem servert av mobbere, søsken, en kritisk og streng mor eller far. Negative ting vi ble fortalt den gangen, har vi nå svelget til vår egen sannhet. Så nå trenger vi ikke mobberen eller den dømmende moren eller faren, vi gjør det mot oss selv.

Jeg har gått en del i terapi, for å kunne bli terapeut, så jeg vet litt om hvor mine demoner stammer fra. Jeg kan plassere noen av demonene tilbake til sin rettmessige eier, som en tenkt handling, men ikke i realiteten. Fordi mannen som en gang ga de til meg, er ikke lenger den han var. Han har ikke i stor nok grad evne til å ta dem i mot, eller forstå hva han har gjort eller sagt. Han er en svekket gammel mann med mange egnene demoner som har vokst seg store, og han har mer enn nok med sine egne utfordringer. Det får være staff nok det, for han.

Selv om det er en tenkt handling og jeg ikke har en mulighet til et faktisk oppgjør med han, så hjelper det meg allikevel. Ved å kunne fortelle meg selv at mye av det negative jeg tenker om meg selv nå, det har jeg fått fra han. På den måten legger jeg de negative tankene, demon tankene, tilbake der hører hjemme. Så kan jeg si til meg selv, når jeg kjenner det igjen; «dette har jeg blitt fortalt, eller fått en opplevelse av når jeg var yngre, stemmer det egentlig for meg?» Ofte så gjør det jo ikke det, og jeg kan da visuelt sett «spytte de ut». «Nei den sannheten vil jeg ikke ha, det stemmer ikke for meg». Har jeg for eksempel blitt fortalt under oppveksten at jeg ikke er smart, så kan jeg kjenne litt etter når det dukker opp i meg, når jeg indirekte eller direkte forteller dette til meg selv som voksen. Kjenne igjen hvor det kommer fra, og plassere det tilbake dit. Kan det hende at personen som fortalte meg at jeg ikke var smart, selv ikke var så smart? Det er uansett ikke min sannhet, og jeg vil ikke ha den. Jeg er mer en summen av de valgene jeg tar og kan ikke defineres ut fra enkelt hendelser. Jeg hever meg over det, og tar makten tilbake.

Sånn tar jeg opp kampen mot tanke-demonene, en etter en.

Så har jeg forresten også sett at tanke-demonene blir svekket når jeg har det bra, trener og føler meg flink, vellykket, og elsket. Da har de rett og slett ikke så mye de skulle ha sagt.

Return back to Livet Ditt

Return back to Home

Når sønnen kjefter på far, slik som mor gjør det.

For litt siden stod min syv år gamle sønn og ropte til sin far at han aldri hørte etter og at far derfor ikke forsto hva han egentlig ønsket. Sønnen vår var trolig trøtt og sliten og lot det gå utover sin far fordi han sto nærmest, og var den personen som stilte krav til han da han ønsket at han skulle kle på seg. Men det var noe i denne formuleringen som traff meg, noe jeg kjente igjen. Var det ikke nettopp dette jeg også sa til min mann når jeg var sint, disse ordene som nå kom ut av min sønn, var ikke de mine?

Etter episoden var over tok jeg dette opp med min mann; var det sånn at våre kommunikasjonsproblemer og små krangling hadde smittet litt over til vår sønn?

Vi har som alle andre parforhold våre krangler og utfordringer, som blir gjemt i en travel hverdag. I en familie så påvirker man hverandre, empati/»>barn merker de voksnes problemer, ved at barn kan kjenne på uro når foreldre krangler eller tar til seg måten foreldrene kommuniserer på. Jeg tenker hverken som terapeut eller som mor at dette er så farlig, barn lærer noe om livet og ekteskapets opp og nedturer på denne måten.

Men jeg vil bruke dette eksemplet for og tydelig vise hvordan man i en familie påvirker hverandre. Det finnes flere vinklinger og måter å se dette på; min sønn kan jo i realiteten kjenne på noe av samme frustrasjon som meg. Min mann har noen ganger en utfordring med tilstedeværelse i en samtale. Min mann er klar over dette problemet som blir synligjort av vår sønns reaksjon, og ønsker å jobbe med dette.

Men man kan også ved dette eksempelet se på hvordan barn plukker opp måter de voksne snakker til hverandre på. I dette tilfellet snakket vår sønn til sin sin far på samme måte som mor gjør det. Utfordringen de voksne har seg i mellom går over til barna når problemet ikke belyses eller tas tak i.

Jeg har en tendens i krangler til å bli den som hever stemmen og legger skyld på min mann, og min mann inntar en mer stille og tilbakeholden rolle. Her gjør vår sønn noe som ligner, han hever stemmen og legge skylden på sin far, fremfor sin mor. For det skal nevnes at min sønn ikke roper til meg på samme måte, sammen med meg viser han sinne ved å bli stille, snurt og å gå bort.

Gestaltteorietisk så sier man at det er slik vi organiserer oss, og slik vi påvirker hverandre. Her trenger jeg og min mann og jobbe med måten vi snakker til hverandre på, og skape en bedre balanse slik at ikke min mann blir den passive og jeg den aggressive i en diskusjon. Vi har her begge like mye Ansvar for og gjeve ut ubalansen, ved å gå i oss selv og se; hva er det jeg gjør, hva trigger denne handlingen hos meg. Økt bevissthet vil trolig bidra til at vi kan kommunisere litt bedre sammen. Det vil spre seg over til våre barn, og hvordan de kommuniserer med oss og med hverandre. Med utgangspunkt i denne måten å tenke på, kan man i familier ofte jobbe med hvordan de voksne kommuniserer sammen, så vil det påvirke barna.

Return back to Livet Ditt

Return back to Home

To find a better version

This is for my English followers, my English friends and family so that you will see what sort of things I’m writing about in my blog. I ultimately want to reach more people because I believe I have something valuable to say, I guess all bloggers believe that, otherwise; why write a blog? I write as a therapist that want to give people ideas on how to achieve more happiness, to give people a sense of “that must mean I’m normal then” or just to give them something to think about, to reflect over. This time I want to say something about the desire to be something else, a better version of one self, which seems like an apt topic in the days of New Year’s resolutions.

All people that come to me wanting therapy want change. As a therapist one of my core beliefs is that “when you accept what is, what is changes”. When you stop trying to be something you’re not, stop pretending and stop wishing for something better that is actually when real change is possible. The great quest for something bigger and better and to strive for a better version of ourselves is in all of us, some more than others. At the root of it is; we want happiness, we want to be happy with ourselves and we want to be happy in our life.

It becomes more apparent in the beginning of a new year, the gyms fill up, people are dieting and starting up new courses and thinking “this will be the year, this time I´ll make it happen” It’s not like I’m saying I don’t believe in the ability for people to change, what sort of a therapist would I be then? All I’m saying is that I think people are going about it the wrong way.

So what does it mean then, to accept what is?

All humans are put together by strengths and weaknesses. We all have a “history” and we all have different ways of protecting ourselves and adapting to the world around us. We are all pretty much doing the best we can with what we have been given.

In gestalt theory the different ways of adapting and surviving are defense mechanisms.

Let me give you an example; let’s say that at one point in your life maybe it was necessary to close off your emotions a little bit, because the people around you did not do a great job at protecting you from their own problems and it all got to be a bit much for you. You learned the ability to “close off” and not get so upset over it all. A wonderful way of protecting yourselves that makes you survive and move on from it.

But years later, as an adult let’s say, it no longer serves you right. It’s no longer necessary to always “close off” your emotions, and in fact it gets in your way a bit. Your partner may accuse you of not caring enough, being cold, or not showing enough emotions.

Maybe it’s time do it a bit differently. Not to change and be something else, but to accept that that’s what you do sometimes. To see the positive things about having the ability to do that, to see what situations that might be useful and in what situations that might be less useful. This will bring on an increased feeling of control, and then give you more choices. Choice and control over your own actions and reactions brings on the ability to change.

We need to learn to appreciate and accept all the different sides to our personality and the circumstances we are in because it is all a result of the choices we have made along the way. It is part of your history, good or bad, it’s you. That’s when real change is possible.

“The more you try and be something you’re not, the more you remain the same” (Beisser, 1970).

Return back to English, Livet Ditt

Return back to Home

Fra ytterpunkt til ytterpunkt

Akkurat nå opplever jeg mye framgang og mestring. Gjennom jobben min opplever jeg noe nytt og spennende hele tiden. Det å starte opp og drive denne virksomheten og å jobbe som terapeut på heltid, gir meg en brusende følelse som kan sammenliknes med forelskelse. Før tenkte jeg at jeg trengte andre mennesker for å føle en sånn type lykkerus, men nå har jeg oppdaget at jeg trenger bare meg selv, og den noe klisjéfylte tanken om å følge drømmene mine. Jeg drømmer ikke lenger, jeg lever dem, jeg hopper ut i det. Men det var ikke en enkel prosess og komme hit, det skulle litt til før jeg tenkte at jeg ikke lenger hadde noe å tape på «å hoppe».

For ett år siden var situasjonen min en ganske annen. Jeg var utilfreds i jobben min, var ikke fornøyd med livet mitt og jeg var usikker på hvor jeg hadde blitt av. Så da jeg traff en annen mann som vekket følelser i meg, følte jeg meg levende igjen. Vi innledet ikke noe forhold, det ble med et kortvarig vennskap og en intens følelse mellom oss. Men jeg fikk en kort periode der jeg følte meg vekket til live. Da vi avsluttet det vi hadde påbegynt ble denne deilige berusende følelsen tatt fra meg, og det ble igjen tydelig at jeg ikke var tilfreds i livet. Jeg ble deprimert, sluttet i jobben min, og verden raste sammen.

Jeg snakket åpent med min mann om situasjonen, vi var enige om at dette handlet om mangler i vårt eget forhold og en utilfredshet med hvordan ting var. Vi gikk noen tunge runder sammen, men vi snakket åpent og ærlig om hvordan det var. Vi snakket om hvordan vi kunne snu situasjonen rundt til noe godt igjen, og vi ønsket begge å være lykkelige sammen. Det tok omtrent ett år med depresjon, før jeg innså at «sånn her vil jeg ikke ha det».

Jeg viste innerst inne hva jeg egentlig ønsket å drive med, det var å være terapeut på heltid og å drive mitt eget, og leve i et parforhold med min mann der vi er to selvstendige individer. Etter så mye smerte og motgang, tenkte jeg at jeg hadde ingenting og tape og alt å vinne. Jeg hev meg ut i det, startet opp fullt og helt med det jeg trives best med, det å være terapeut. Her i dag så bruser det i meg, og ikke fordi jeg er forelsket, men jeg har funnet den samme følelsen iboende i meg selv. Mannen min og jeg jobber fortsatt, men jeg ser han tydeligere nå for den han er, enn jeg kanskje noen gang har gjort. Jeg kjenner en trygghet og stabilitet i meg selv som jeg får bekreftet hver dag gjennom jobben min.

Min lykke kan ikke skapes eller bli tatt bort av et annet menneske, den skaper jeg selv, i meg selv. Men at den påvirker de rundt meg, det er det liten tvil om.

Return back to Livet Ditt

Return back to Home

Når den gang da, blir her og nå.

Vi har alle litt «bagasje». Opp og nedturer som har påvirket og påvirker oss i livet. Som gestaltterapeut vil jeg si at vi alle bærer med oss «uferdige hendelser». Det betyr hendelser som har påvirket oss og som vi enda har et vanskelig forhold til, noe som er uklart, eller som vi ikke kan forholde oss til. Vi mennesker har en tendens til å gjenskape disse uferdige hendelsene og reaksjonsmønstrene i forhold til dem. Man sier at det uferdige dukker opp, og det er derfor vi kan som gestaltterapeuter jobbe med utgangspunkt i en her og nå relasjon i terapirommet, men likevel hjelpe til å løse gammel problematikk.

Vi velger oss ofte partnere som på en eller annen måte er med på å opprettholde de mønstrene vi er vant med, i positiv og negativ forstand. Rett og slett fordi det er det vi er kjent med og det virker trygt. Det er våre forventinger til verden som blir bekreftet av partner og omgivelsene.

Jeg har for eksempel til tider hatt en vanskelig oppvekst. Jeg har utfordringer i dag med et stadig ønske om bekreftelse, om å bli sett og hørt, da de behovene ikke ble dekket i tilstrekkelig grad da jeg var yngre. Jeg har valgt meg en partner som opprettholder dette mønsteret for meg. Jeg har valgt meg en noe avkjølt engelskmann, han er vidunderlig på alle områder, en flott mann og far til mine barn. Men ingen stor romantiker, ikke en som uoppfordret gir meg fryktelig mye oppmerksomhet i hverdagen, og han har egne utfordringer i forhold til å lytte og å være tilstede i øyeblikket med meg. Han har hatt en mor som er i overkant involvert, så hans mønster er å holde mennesker litt på avstand.

Disse to koffertene med bagasje er en utfordring å kombinere, og vi faller inn i og opprettholder et kjent mønster. Han vekker en irritasjon og frustrasjon som jeg har med meg fra min oppvekst, og jeg i han. Vi trigger noe gammelt i hverandre og møtes mentalt sett i enkelte situasjoner med den mentale alderen vi hadde da dette gamle mønsteret ble etablert. Ikke som to voksne mennesker i en konstruktiv diskusjon, men to unger som hiver sand på hverandre i sandkassen.

Når mønstre og væremåter blir tydeliggjort, da får man makt og valgmuligheter. Man får da i prinsippet mulighet til å gjøre ferdig noe uferdig, ved å kunne velge noe annet, en ny reaksjon eller handling. Man sitter ikke fast i et gammelt handlingsmønster, men får oversikt over hva som skjer i situasjonen. Og da kan man se seg selv og sin partner igjen, da kan man lære noe nytt om seg selv og hverandre. Ikke en enkel løsning som er gjort over natten, men en prosess med mye læring og håp.

Jeg vil takke Gestaltterapeut Nina Sontum for de faglige tankene og inspirasjonen bak dette innlegget.

Return back to Livet Ditt

Return back to Home

Det er livet ditt

Valg er viktig for meg. Det prøver jeg å få frem både i terapitimene mine og i mitt eget liv. Jeg begynner å forstå hvordan jeg velger mitt eget liv, min retning og mine omstendigheter. Med valgmuligheter kommer frihet, men også livetditt.no/2012/11/det-er-livet-ditt/»>Ansvar. Jeg er ansvarlig for hvordan jeg har det, hvordan jeg oppfører meg, jeg er ansvarlig for mitt liv.

Det er så godt med unnskyldninger.  Å skyve ansvaret over på noen andre, og å slippe å bære det selv.  Uansett hva som skjer med meg, så velger jeg hvordan jeg skal forholde meg til det. Det betyr ikke at ikke vonde ting skjer, det er klart det gjør.

Når vonde ting skjer kan du velge selv hvor lenge du skal tenke på det, og hvor lenge du skal la deg påvirke av hendelsen. Jeg vil påstå at mye av det som smerter oss ikke er andre mennesker, men våre egne tanker om det som har skjedd, det som vil skje og tanker om opplevelser vi har hatt. Hvem styrer tankene dine? Jeg håper virkelig at det er deg selv. Vi plager oss selv, jeg plager meg selv, med tanker om Fortiden og fremtiden. Så mister vi det eneste vi faktisk reelt sett har, og det er her og nå.

Jeg spør alltid i terapitimene; «hvordan har du det akkurat nå». Dette virker som en av de vanskeligste tingene jeg kan spørre om. «Hva mener du? Akkurat nå? Nei, jeg vet ikke jeg».

Det er viktig for meg at jeg virkelig lærer å erkjenne ansvaret jeg har for mitt eget liv. Det er ikke bare noe som inntreffer, men et resultat av alle de valgene jeg tar hele tiden, hver dag. Så tilstedeværelse i øyeblikket og intensjon blir viktig.  Jeg må kunne kjenne etter her og nå «hvordan jeg har det» være tilstede i øyeblikket og legge intensjon i valget jeg tar. «Hva vil jeg egentlig? Er dette godt for meg? Er det dette jeg vil?» Det handler om vilje til å ta ansvar for sitt eget liv, velge å sitte i styresetet og å bestemme retningen. Fremtiden kommer aldri, du har bare en kontinuerlig rekke av «her og nå». De valgene du tar i dag, her og nå, de skaper livet ditt.

Return back to Livet Ditt

Return back to Home

Når du og jeg blir til oss

Jeg er en vanlig dame som lever i et vanlig ekteskap med en vanlig familie. Hverdagen kommer og går, og vi lever i rutinene med lekser, fotballtrening, matlaging og leggerutiner uke etter uke og år etter år. Det høres kanskje kjedelig ut, men sånn er livet for meg og jeg tror mange kjenner seg igjen.

Utfordringen for meg er at jeg av og til føler at jeg forsvinner litt. Jeg blir en del av et ”oss” og fokuset blir hva som er best for ”oss”. Jeg skal innrømme at det er ganske trygt å ha det sånn. Men er jeg ikke påpasselig så forsvinner jeg helt i dette. Jeg får en opplevelse av å bli borte, blir usikker på hva jeg vil og kjenner ikke så godt etter hva som er mine behov lenger. Dette er ikke godt for meg, jeg vil ikke forsvinne. Av erfaring vet jeg at det er da samlivsproblemene, småkranglingen og frustrasjonen dukker opp.

Målet mitt er å leve som et selvstendig menneske med mine tanker og mine behov, sammen med et annet selvstendig menneske som har sine tanker og behov. Utfordringen er at man må lære å se og respektere forskjellene, at man har ulikt perspektiv og oppfatter ting på hver sin måte. Lære å tåle at det ikke er «rett og galt» men to ulike oppfattelser. Utfordringen her er at det er så komfortabelt når man kan være enige om hvordan ting er, at partneren ser og oppfatter det samme og at man tenker likt om ting. Da føler man seg litt mindre alene, man er en del av et «oss».

Jeg ser eksistensielt på livet og tenker at vi lever sammen med andre, men til syvende og sist er vi enkeltstående unike individer. Når vi anerkjenner og respekterer forskjellene i et forhold, fremstår partneren som mer unik og en selv føler seg som et mer spesielt menneske. Man opplever seg mer «sett og verdsatt» enn når man bare er en som flyter med og er en del av et «vi». Ironien er at den trygghetsfølelse av å være en del av et ”vi” ofte ender med å bli grunnen til at par dukker opp her i terapi hos meg. Med utfordringer som; «jeg vet ikke hva jeg vil lenger, jeg opplever ikke at han ser meg for den jeg er og jeg opplever ikke at hun respekterer mine behov».

De har mistet seg selv, sin selvstendighet, kjenner ikke behovene sine lenger, men tenker bare at det er noe som mangler.  Jeg kan si at med personlig erfaring at det ofte er skillet mellom «du og «jeg» som mangler. Det blir et «avhengighetsforhold» og ikke et forhold nødvendigvis basert på gjensidig respekt og kjærlighet.

Når man erkjenner og respekterer at man har forskjellige oppfattelser og tåler forskjellene, uten å tenke at det er en trussel for forholdet, da tror jeg man blomstrer frem som et enkelt menneske. Når jeg kjenner etter mine behov og stoler på egne tanker, uten bekreftelse, eller behov for at min partner skal se ting på samme måte, da liker jeg meg selv mer. Jeg ser at med økt selvrespekt, øker respekten og kjærligheten for min partner.

Så tenk på deg selv, vær egoistisk, følg dine drømmer, lev ditt liv. Ikke «del» livet ditt med noen andre, det er ditt og ditt alene. Finner man noen som vil leve side om side, noen som vil leve parallelt med deg og samtidig respekterer og tåler forskjellene, da tenker jeg man har funnet noe unikt og vakkert.

Return back to Livet Ditt

Return back to Home