Blog

Et offer for livet

Synes du synd på deg selv og tenker at livet er veldig urettferdig noen ganger? Tenker du kanskje at ting er litt verre for deg, enn for alle andre?  Jeg også, så det er du ikke alene om, det gjør vi vel alle sammen.

Vi mennesker inntar ulike roller etter hvilken situasjon vi befinner oss i, eller hvem vi er sammen med. Kone, elsker, datter, flink pike, sterk og selvstendig og mange flere roller litt ettersom hva situasjonen krever av oss.

Offerrollen er en av disse rollene som flere av oss inntar uten å være klar over det. Noen kan bli for komfortable i denne rollen, og bli værende i lang tid. Selve ordet «offer» er negativt ladet. For meg har dette ordet og denne rollen vært så negativt ladet at det til tider har provosert meg. Typiske utsagn eller holdninger fra mennesker som har inntatt denne rollen er; «det er ikke min feil, det bare ble sånn» og «sånne ting skjer alltid med meg, og ingen andre».

Som gestaltterapeut har jeg lært at offerrollen kan være ganske nyttig, og at en typisk «under dog» har ganske mye makt. Jeg skal innrømme at jeg også har inntatt denne rollen til tider, når jeg har hatt behov for litt ekstra sympati og trøst. For saken er at denne rollen høster mye sympati, trøst og forståelse. Man mottar mer støtte og hjelp og kan lettere skyve fra seg Ansvar. Jeg så det ikke så godt før, men jeg ser det veldig tydelig nå, når jeg eller andre inntar offerrollen. Noen inntar denne rollen mer eller mindre permanent, bevist eller ubevist så fraskriver de seg ansvar. Dette er så godt og trygt for mange, at de blir værende i rollen. De tenker at det ikke er deres feil at de er overvektige eller deprimerte, livet er bare noe som skjer. Dette er en form for kreativ tilpasning, på et eller annet punkt i livet har det vært nødvendig for dette mennesket å være et offer for å høste trøst og forståelse, men så blir man værende i denne rollen fordi det blir konvertabelt og kjent.

Det var først da jeg forsto nytteverdien av å innta en offerrolle at jeg kunne erkjenne at dette også var noe jeg gjorde. Jeg fikk en motpol til den siden av meg som var så fremtredende. Den sterke mestrende jenta, løvetannbarnet. Jeg ser at når jeg kan tillate flere sider av meg å komme frem og få anerkjennelse, så får jeg en bedre forståelse for hvordan jeg fungerer. Når man tydeligere ser hva man gjør, og erkjenner dette, får man mer spillerom og flere valg muligheter. Det er nettopp dette jeg er opptatt av, at livet er en rekke med valg. Man velger retningen og man velger livet sitt, er man ikke fornøyd så er det på tide å ta noen nye valg.

Til dere rundt meg og dere der ute som tenker at «livet bare skjer med meg»; vil jeg si at heldigvis så er livet ditt ansvar. I ansvar ligger valg, i valg ligger muligheter, i muligheter ligger utvikling, i utvikling ligger forandring og vekst.

Return back to Livet Ditt

Return back to Home

Høstmørket

Hva er det med denne årstiden som får ting til å virke så tungt og vanskelig noen ganger?

Høsten er en vakker årstid med sterke farger, frisk luft og dalende løv, men den bærer også med seg en mørk kontrast. Plutselig forsvant sommersola, glitrende sommerkvelder, svaberg og følelsen av at alt er mulig. Brått blir vi slått i hode med en kald spade av høstens realiteter, med våte bukseben og løv i håret går vi med slagstøvler i motbakke.

Sånn i utgangspunktet har jeg alltid tenkt at «tanken om høsten» handler om mulighet for forandring og noe nytt, en årstid med mye håp. Jeg sier «tanken om» fordi jeg kan like å idyllisere denne årstiden, men når den faktisk inntreffer er realiteten en ganske annen. Dette henger kanskje sammen med den gangen da jeg sto der, en sen sommerdag, med ny pakket ransel og splitter nytt pennal, og tenkte at dette skoleåret da skulle alt bli annerledes. Jeg skulle bli flinkere, smartere, mer populær og den søteste gutten skulle endelig oppdage at jeg eksisterte. Det ble aldri helt sånn.

Som voksen har jeg erfart at endring ikke er noe som kommer med enkelhet. Det er ofte en smertefull og lang prosess for å komme frem til noe nytt. Gi slipp på det kjente og trygge for så å slippe til nye tanker og vaner.

Høsten er en fin tid til å evaluere forhold, ta et oppgjør med det økonomiske og å se realitetene i hverdagen. Vi går inn i en endringsprosess og en evalueringsprosess for å kunne åpne for og slippe inn noe nytt. Dette er årstiden nye kurs starter opp, trening kommer på agendaen og man starter kanskje på nye studier. Vi mennesker har et stadig behov for endring og utvikling, smertefullt eller ikke. Høsten bringer med seg en klarerende kald realitet. Vi må kjenne på det som er vanskelig for å sette pris på alt det som er bra. Vi må kunne tørre å gi slipp på noe kjent, for å gi plass til noe nytt.

Så slipp høsten og realiteten inn, evaluer og rydd plass til noe nytt, stå i motvind og det tunge, så vil endringen komme, og noe nytt vokse frem. Eller kanskje en ny opplevelse av det som allerede er, en ny verdsettelse av det man har. Det ønsker jeg meg denne høsten, en økt verdsettelse av alt det fine som er rundt meg, som mannen min og empati/»>barna mine. Og jeg er villig til å stå i prosessen som er nå, for å komme ditt.

 

 

Return back to Livet Ditt

Return back to Home

Øyeblikket

Har du tenkt på noen gang, at et øyeblikk, er slik ordet beskriver; et blikk med øyet, et øyeblikk som fanger akkurat her og nå. Den absolutte nåtid.

Jeg ser at jeg bruker mye tid på å fjerne meg fra øyeblikket, og det er mange måter å gjøre det på. Vi gjør det alle sammen, små og store distraksjoner, ting vi gjør for ikke å være helt til stede, ikke helt kjenne etter. Jeg spiser smågodt eller sjokolade, og stenger ute all dårlig samvittighet, jeg ser på tv og drømmer meg inn i en annen verden, leser bøker, hører på musikk når jeg går, og tenker på alt annet, enn det som er rundt meg akkurat der og da. Det finnes mye vi mennesker gjør for å distansere seg litt fra tilstedeværelsen og ikke riktig kjenne etter; alkohol, røyk, narkotika, overspising, underspising, over trening, humor, og mange andre ting som kan brukes på den måten, holde avstand med seg selv og til dels andre.

Ok, så hva er poenget mitt, hva vil jeg frem til? Jeg ser at jeg distanserer meg mye fra øyeblikket, og jeg erfarer at mange som kommer til meg i terapi distanserer seg fra å være tilstede i nåtid. Hvorfor gjør vi dette? Hva er det i den absolutte nåtid, og tilstedeværelse i kroppen og omgivelsene, som er så skremmende at vi har behov for å fjerne oss litt fra den? Er det kanskje et kollektivt samfunns fenomen? Det skjer rundt oss, og med oss, vi blir sugd inn i det, vi forsvinner inn i sosiale medier, fortapt i andres liv; i Realty-tv og tv serier.

Jeg tror jeg er preget av samfunnet jeg lever i, uten tvil, men jeg vil ikke ta fra meg selv Ansvaret og da påfølgende valget. Jeg ser eksistensielt på livet og tenker at det meste er et valg på en eller annen måte. Jeg velger å fjerne meg fra øyeblikket, å ikke helt kjenne etter fordi det noen ganger er avslappende og kan oppleves som et pusterom.  Når omgivelsene, stress og press blir litt mye og ta inn. Da er jeg utrolig glad for at jeg evner å skape litt pusterom og distanse for meg selv, frem med smågodt og en god film. Det er lett å ta valget i den retningen, men litt mer utfordrende og velge tilstedeværelse i øyeblikket.
Jeg oppfordrer gjennom dialog og øvelser, med klientene mine, at de skal øke tilstedeværelse i eget liv. Jeg tenker det bidrar til økt kontroll over seg selv, og økt opplevelse av å leve i livet sitt, velge å være, velge å ha valg.

Men det er ikke en enkel sak, det skal jeg være den første til å innrømme. Det fine er at jeg i møte med mine klienter også kan bli klar over mine egene utfordringer. Jeg øver meg også akkurat som mange av mine klienter på å være tilstede i øyeblikket, ikke hele tiden men i økende grad. Fordi jeg kjenner at det er godt å kjenne seg tilstede i sitt eget liv, oppleve det der og da på godt og vondt. Det gir meg bedre kontroll og flere valg muligheter.

Return back to Livet Ditt

Return back to Home

Begynnelsen.

Alt har en begynnelse, også en blogg.

Det er ingen enkel sak det, og ta det første skrittet, vise seg frem, gjøre seg sårbar og åpne opp for tilbakemelding og kritikk. Hva vil jeg egentlig formidle, hva skal frem, hva nytt har jeg å komme med som ikke har blitt sagt før? Kanskje fint lite, og kanskje er alt sagt før. La meg ta utgangspunkt i det, at det meste har blitt sagt før, og jeg er nok ikke et revolusjonerende geni, som skal formidle en nyskapende filosofi til verden, lang derifra. Kanskje er det nettopp det jeg vil ha frem, at jeg er terapeut og en ganske god sådan, men jeg er like feilbarlig, sårbar, svak, tullerusk, sterk, egosentrisk, elskverdig, smart og hverdagslig som alle andre. Jeg ønsker faktisk å vise frem det, på godt og vondt. Og så kan du jo lure på hva i all verden er det jeg prøver å oppnå med det?

Kanskje kan jeg klare å skape en følelse av gjenkjennbarhet, en god latter, og tanker om at «jeg er i det minste ikke så sprø». Noen ganger kanskje et nytt perspektiv, en ny måte å se det på, litt inspirasjon i ny og ne.

I en facebook-preget verden, der alt er renvasket og pent, positivt og lykkelig, shabby og chict, så kjenner jeg på mangelen av polariteten til dette som kan skape en litt bedre balanse. Vi er da bare mennesker, vi driter oss alle ut i blant, vi skammer oss, vi føler oss slitne og lei, vi gråter over såre minner, vi tenker ulovlige tanker, vi roper ut i sinne og vi gjør feil, alle sammen. Om vi er terapeuter, leger, søppeltømmere, arkitekter eller lærere, vi er alle bare mennesker. Og balansen jeg søker og det jeg savner er en form for nærhet.

Alt dette renvaskede «lykkeri-greine» skaper for meg mye avstand. Det blir avstand mellom meg og dette fordi jeg selv merker at jeg er jo mer sammensatt enn det, jeg er alt det negative og triste og sårbare også, og når det blir for mye fokus på den ene siden, så kjenner jeg meg ikke lenger igjen i det. Da vokser avstanden mellom oss mennesker, tror jeg, fordi vi så lett kan oppleve oss selv som «feil» på en eller annen måte, når standardene blir så høye og alle er så forbaska perfekte og lykkelige hele tiden.

Som gestaltterapeut så bruker jeg meg selv i Terapi rommet, jeg er ikke en nøytral observatør, men et delaktig og levende redskap. Fordi jeg også har levd et liv, på godt og vondt, fordi jeg heller ikke er perfekt kan jeg se deg, høre deg og hjelpe deg. For det er min jobb, å hjelpe klienten videre fra det som oppleves som fastlåst, åpne for et nytt perspektiv og bidra til at klienten ser seg selv litt tydeligere. Og det kan jeg, ikke fordi jeg vet bedre enn klienten, men fordi jeg benytter en metode som jeg har lært meg gjennom studier. Jeg møter klienten i et jeg-og-du møte, menneske til menneske, ikke ovenfra og ned, men side om side. Og gjennom rene fenomenologiske beskrivelser i øyeblikket, her og nå, ikke synsing, tolkning, eller velmente råd, så opplever kanskje klienten å bli sett. Og jeg erfarer at det bidrar til at klienten ser seg selv tydeligere, og når man ser hva man gjør, og hvordan man gjør, så åpner det for flere valgmuligheter.

Det er det jeg liker så godt med akkurat denne metoden, det er derfor Gestalt -metoden er den rette for meg. Og det vi begge har til felles, jeg og klienten, er ønsket om å se tydeligere hvem vi er og hvem vi blir, i møte med hverandre og verden.

“The aim of life is self-development. To realize one`s nature perfectly- that is what each of us is here for” – Oscar Wilde (1854-1900) The Picture of Dorian Gray

Og her opplever jeg at Oscar Wilde snakker om å se seg selv for alt det en er, på godt og vondt, styrker og svakheter. Jeg som gestaltterapeut er opptatt av å anerkjenne og akseptere det gode og det vonde, det sterke og det svake i et menneske, fordi det skaper balanse og bevegelse. Jeg vet at jeg er både selvsikker og usikker, spennende og kjedelig, tålmodig og temperamentsfull og mange andre polariteter. Og jeg lærer med tiden å like og akseptere alle sidene ved meg selv, fordi jeg ser at de hører sammen og trenger hverandre. Og det gir meg bedre kontroll og flere valgmuligheter. Når man aksepterer det som er, da åpner mulighetene seg for endring og utvikling.

Så da har jeg vel startet med både små og store ord, og gitt meg selv både lite og mye og leve opp til. Jeg kan med et smil om munnen og litt selvironi kalle meg selv for en «terapeut-blogger». Og kanskje, hvis jeg er heldig, har jeg vekket en interesse hos et eller annet menneske der ute, er det ikke det alle vi «terapeut-bloggere» drømmer om.

Return back to Livet Ditt

Return back to Home