Livet Ditt

Sårbarhet

Jeg vil skrive om et tema som er viktig for meg. Jeg kjenner det er vanskelig å finne frem de rette ordene. Jeg vil si noe om sårbarhet, det sitter langt inne, godt beskyttet og godt gjemt. Skal jeg skrive noe ektefølt om dette temaet så må jeg vise min egen sårbarhet, og det koster litt, det skal det gjøre.

Jeg deler med klientene mine at sårbarhet er det samme som mot, en styrke som bygger opp under nærhet og tilstedeværelse i deg selv og i relasjoner. Jeg har erfart dette selv som menneske og ser at det skaper trygge og gode terapeutiske relasjoner. Det er viktig for meg å belyse dette temaet, så i dag skal jeg være modig, jeg skal dele med deg hva jeg tenker, jeg skal være sårbar. Jeg kjenner at jeg smiler, jeg vet med erfaring at det er nettopp det å gjøre meg sårbar, vise meg frem med løftet hode og rak rygg, som gjør at jeg kjenner meg sterk. Ironisk som dette er, for meg, for akkurat det tok det meg lang tid å forstå. Jeg har gjennom hele livet mitt fått tilbakemelding på at jeg er en modig person, og ikke alltid helt forstått hva dette egentlig handler om. Men når jeg ser det i sammenheng med at jeg har delt med de rundt meg hvordan jeg har det, vist følelser, delt noe om hva jeg har behov for eller trenger, så gir det mening for meg. Jeg gjenkjenner det som mot når andre gjør det samme ovenfor meg.

I terapi rommet så ser jeg at det er sårbarhet som bygger opp trygghet i relasjonen og gir grobunn for å utforske sammen, min sårbarhet i møte med din sårbarhet. Min evne til å vise eller formidle «ja, jeg også» når sårbarhet og skam kommer frem. «Ja, jeg er også sårbar. Ja, jeg føler også skam.»

Mennesker er ingen glansbilder og ingen er perfekte, vi er hele og fulle mennesker. Jeg har gode og onde sider, jeg har tatt gode og dårlige valg. Det gir meg dybde, erfaring og en følelse av vitalitet. Det gjør meg levende, og når du viser deg frem for meg på samme måte så blir du levende for meg. Jeg kan puste rolig og kjenne meg trygg og integrert i meg selv, vi er mennesker sammen. Skam vokser seg stor når den blir holdt skjult, når den deles og vises, forsvinner den. Vi er alle utdelt med litt skam, det gir oss evne til empati, så det må vi bare leve med. Men når vi viser og deler den med andre, så gir det mulighet for nærhet og fullkontakt. I slike møter så får vi en opplevelse av å være verdifull og vi blir bekreftet. bekreftelse og en følelse av verdi, bli sett, er noe vi alle søker, det er vi felles om.

Sårbarhet gir meg kilden til mitt mot og min styrke og er helt essensielt for å kjenne at jeg lever fullhjertet. Det er gjennom en slik bevissthet jeg kan komme i kontakt med hva jeg har behov for og hva jeg trenger for å ha det godt. Jeg tar gode avgjørelser og kjenner meg tilstede i mitt eget liv og i relasjoner til andre når jeg bruker hele spekteret av meg, tanker, følelser, behov, impulser og lyster, når jeg tar både hode og kropp på alvor og likestiller dem. Det paradoksale er at når jeg prøver å stenge av hva jeg kjenner og føler for å skule min sårbarhet, så gjør jeg meg selv svakere. Når jeg bare forholder meg til mine intellektuelle tanker og stenger ute magefølelse, behov og emosjoner så bruker jeg bare halvparten av meg selv. Jeg ser at mange av de som kommer til meg for terapi gjør det på denne måten, trolig grunnet en myte om at sårbarhet har noe med svakhet å gjøre. Jeg prøver å bekjempe denne myten, i terapi rommet og hver dag som menneske, ved å tørre å vise meg som den jeg er, bygger jeg opp min egen opplevelse av verdi og kan kjenne meg sterk og levende.

Vitalitet er det motsatte av depresjon, depresjon har blitt en folkesykdom. 

Til slutt et dikt fra meg, det er det mest sårbare jeg kan gi deg her.

Sårbarhet

Oppgitt og tom, sliten og ensom beveger jeg meg rundt i alle andre sin verden.

Jeg lister meg stille, eller forter meg frem, jeg følger tempoet ditt. Jeg smiler når du smiler, forstår og nikker når du prater, da blir jeg usynelig.

Trollet som bor i meg liker at jeg kan bli borte, trollet tror det beskytter meg.

Det innvendig, det sårbare, det får du ikke, det må beskyttes. Blir det ødelagt så er det ingenting igjen. Noen har vært der før, og ødelagt, uaktsomt trakassert og rasert. Så nå må jeg være forsiktig. Ensomheten vokser i takt med beskyttelsen, innrammet av et gjerde, du ser ikke inn, jeg ser ikke ut.

Med gjenkjennende kraft av din sårbarhet og skam blir jeg løftet opp og frem. Når min skam synes sammen med din, da faller gjerde ned.

 

 

 

Return back to Livet Ditt

Return back to Home

Avstanden mellom meg og deg er alle tankene mine

 

Merker du noen ganger at du snakker med noen og så blir du oppmerksom på at du egentlig ikke følger med i samtalen? Du sitter og ser tomt ut i luften, uten og følge med på hva den andre personen forteller, dypt inne i din egen tankerekke. Har du noen gang merket at du har gått fra et sted til et annet og så plutselig er du fremme, uten at du er bevist på hva du har gått forbi eller har sett på veien? Jeg gjør det selv innimellom, forsvinner inn i mitt eget hode, og får ikke helt med meg hva som foregår rundt meg.

Det er klart det å kunne tenke og reflektere over seg selv og livet er nyttig og fint. Hva skulle vi ha gjort uten refleksjons evne når vi skal lære oss nye kunnskaper?

Men jeg skal komme med en liten påstand til deg og ditt tenkende hode. Jeg skal påstå at og stadig være fortapt i egne tanker også skaper avstand til deg selv og til andre, hindrer tilstedeværelse i øyeblikket, minsker intimitet og nærhet og kan gjøre det vanskelig å prestere sexuelt. Du kan tenke deg stresset, tenke deg til et angst anfall, tenke deg deprimert, tenke deg forvirret, og tenke deg ensom.

Det å sitte å tenke er noe vi gjør med oss selv, alene, i vårt eget hode. Det å tenke er ofte en handling vi gjør litt automatisk og uten så mye evne til å kjenne etter i kroppen samtidig, følelser, behov og lyster blir litt bakenfor. Vi sitter og tenker våre tanker, men svært sjelden så bringer det oss frem til noe endring eller framskritt. Litt som å sitte i en gyngestol. Vi sitter der å tenker frem og tilbake, med vårt eget hode, våre egne tanker, uten så mange nye impulser. Som å vippe frem og tilbake på en gyngestol så kan det være komfortabelt, trygt, kjent kanskje. Men om du skal fra et sted til et annet så er det nytteløst å bruke en gyngestol som fremkomstmiddel.

Når vi er sammen med andre mennesker så kan det at vi sitter og tenker, fjerne oss litt fra tilstedeværelse. Vi kjenner ikke etter i kroppen hvordan vi har det akkurat nå sammen med akkurat dette menneske. Det skaper en avstand mellom to personer som da ikke helt og fult kan møtes i øyeblikket. Det blir en avstand også til deg selv i dette, som jeg beskriver kjenner du ikke i så stor grad på hvordan du har det i kroppen. Og det er fra kroppen vi får signaler om impulser og behov. Du kjenner i kroppen på sult og tørste, på slitenhet og trøtthet, på uro og stress på sorg på glede, på kjærlighet, på sex lyst og mange andre lyster og behov. Der får vi signalene om hva vi vil og har behov for. Mange av oss kjenner ikke lenger etter hva kroppen prøver å fortelle oss, tar ikke behov og signaler på alvor. Så dukker de opp hos meg i terapi, stresset eller deprimerte. Det blir vi når vi ikke lytter til egne behov over tid, når vi tenker og bekymrer, prøver å forstå og forklare uten å kjenne etter i kroppen. Vi skaper avstand til oss selv, til behovene og lystene våre, og vi skaper avstand til andre rundt oss.

Så hva kan du eventuelt gjøre med dette? Hvordan kan denne informasjonen komme til nytte for deg?

Det handler om noe så vanskelig og noe så enkelt som å lære deg og kjenne etter i kroppen, hva blir jeg oppmerksom på når jeg stopper opp å kjenner etter, hva ser jeg rundt meg, hvordan påvirker du meg, akkurat nå. Legge merke til og øke bevisstheten rundt deg selv og kroppen din men også å dele, dele med andre, si ting du tenker på høyt. Dele med bevissthet og tilstedeværelse, dele noe som dukker opp i deg fordi jeg er der. Fordi alle mennesker påvirker oss på forskjellig måte og bringer frem nye tanker og følelser i oss. Det er sånn vi høster nye impulser og opplevelser i møte med andre, men da må vi kjenne litt etter hvordan vi blir påvirket. Når man deler opplevelser og tanker med andre så øker nærhet og intimitetsfølelse, du kan i større grad kjenne på en tilstedeværelse i deg selv, i relasjonen og i øyeblikket.

 

 

Return back to Livet Ditt

Return back to Home

Melankoli og evigvarende tristhet

Melankoli var en vanlig beskrevet psykologisk tilstand på 1600 og 1700 tallet, riktignok forbeholdt overklassen og deriblant hovedsaklig menn. Melankoli var beskrevet som en vedvarende sinns stemning der man savnet eller lengtet etter noe, uten at man var klar over hva man eventuelt savnet. En tomhet og en tristhet, og eller en opplevelse av meningsløshet og likegyldighet. Melankoli forsvant som beskrivelse av en psykologisk tilstand en gang på begynnelsen av 1900 tallet, i nyere tid så snakker vi om depresjon. Depresjon var i utgangspunktet også en diagnose som i større grad var forbeholdt overklassen og menn, da damer stort sett fikk diagnosen hysterisk eller gal, uansett hva det dreide seg om. Når diagnosen etter tid og stunder snek seg inn i lavere samfunns klasser, i mer kvinne dominerte yrker og samfunnslag, mistet diagnosen respekt og ble sett på som et utelukkende nederlag.

Tristhet, nedstemthet, håpløshet, og savnet etter noe annet eller noe mer, er så klart ikke en moderne og ny problematikk. Depresjon blir allikevel ofte beskrevet som en lidelse og en konsekvens av at det moderne samfunnet setter for høye krav til oss mennesker. Men sannheten er nok noe mer kompleks. Samfunnet vi lever i har vi vært en del av å skape, og setter så høye eller lave krav som vi velger selv å forholde oss til. Melankoli, tristhet og nedstemthet er kanskje ikke en sykdom så mye som det er en del av å være menneske? Friedrich Nietzsche beskriver i alle fall melankolien sin som en forutsetning for god helse.

Jeg er et menneske som til tider er melankolsk, trist, nedstemt, og lei alt og alle. Noen ganger i lengre perioder, andre ganger i kortere. Jeg velger å  ikke ta medisiner eller sykdoms betegne det i så stor grad. Jeg tenker melankoli og nedstemthet er en del av å være menneske for meg, en del av livet, ivertfall mitt liv. Poeten Rainer Maria Rilke sa en gang «steng ikke dysterheten ute av ditt liv, fordi du vet aldri hvordan disse tilstandene arbeider med deg og tilfører noe nytt».

Jeg har faktisk med alderen og årene lært å dra nytte av disse periodene. Noen ganger kan jeg skape mer, kunst, dikt eller skrive mer. Jeg kan i disse periodene kjenne på uendelig tristhet og sorg over mange av verdens tilstander, en dysterhet i sinnet med alt det innebærer. Jeg synes faktisk det er noe vakkert og nødvendig ved å kunne kjenne på det noen ganger. Det er utvilsomt plagsomt å være nedtrykt, men lykke tilstanden skaper ikke refleksjon, nyanser eller rikdom ved det å være menneske i så stor grad som å kjenne på ytterpunktene og kontrastene i lykke og smerte. Jeg tenker at jeg tar meg selv, livet og verden på alvor ved å gjøre meg sårbar for den.

Jeg lar meg selv være det jeg er når jeg er det, glad eller trist, energisk eller nedstemt, uten å prøve å motarbeide eller bekjempe. Dette fordi jeg synes det beriker livet mitt, jeg føler meg levende. Min lege sa til meg en gang at jeg trolig var kronisk deprimert, og ville lide av depresjoner av og på, hele livet. Ja sånn kan han se på det, jeg velger å se på det på en annen måte.

Det er mitt valg og min frihet. Jeg liker min melankoli og har mye mer kontroll over den når jeg lar den være i fred, det er med erfaring og selvutvikling i Terapi jeg har lært å mestre dette.

 

Return back to Livet Ditt

Return back to Home

Flukt plan

Har du noen gang hatt lyst til bare å flykte, rømme fra alt og alle, til et sted langt borte?

Jeg skal innrømme at noen ganger, på litt tunge grå dager, så liker jeg å leke med tanken. Flykte avgårde fra Ansvar, bekymringer, stress og mas. Noen ganger drømmer jeg om Australia. Der var jeg som ung backpacker, på reise rundt i verden, uten mål og mening. Det var en tid der jeg hadde verken ansvar eller bekymringer. Jeg hadde en stor sekk på ryggen, en buss billett til neste by og et ansikt fylt med sol fregner. Det var en fase i livet mitt som jeg er evig takknemlig for, men som nå er over. Nye faser kommer med nytt innhold og nye erfaringer, slik skal det være. Men tanken på den tiden dukker opp  noen ganger, og jeg kan kjenne et savn etter noe.

Hva fikk jeg ut av livet den gangen, som jeg noen ganger savner eller mangler nå?

Jeg hadde den gang en frihetsfølelse og en mulighet til å leve i øyeblikket, uten å tenke på morgendagen eller gårsdagen. Det er en liten påminnelse på hvordan jeg kan begrense meg selv og min egen frihet i hverdagen, og hvordan jeg glemmer å fokusere på øyeblikket.

Neste naturlige spørsmål blir da; hvordan skal jeg begrense meg selv mindre, og hvordan begrenser jeg meg?

Jeg kjenner jeg begrenser meg selv ved enkelte negative tanker som kan komme nå og da. Det kan være små ting som ”uff, sa jeg det” eller større ting som; ” jeg har ikke noe spennende eller nytt å komme med”  Små eller store tanker som virker begrensende fordi de bærer en indirekte beskjed om at jeg på en eller annen måte ikke strekker til, ikke er bra nok.

Jeg begrenser meg selv også noen ganger ved å skape unødvendige regler som ofte er litt sånn «nei men det kan jeg vel ikke gjøre, hva ville de tenke om meg da». Eller «jeg kan vel ikke kalle meg for en ekspert kan jeg vel, eller en kunstner, eller si at jeg ønsker å følge drømmen min, er ikke det litt selv sentrert da»?

Jeg begrenser meg selv når jeg ikke følger og verdsetter behovene mine, små eller store. Når jeg ikke spiser når jeg er sulten, ikke setter meg ned når jeg er sliten, ikke sover når jeg er trøtt, ikke har alene tid når jeg trenger ro. Da sender jeg indirekte beskjeder til meg selv om at jeg ikke er verdifull, at behovene mine ikke er viktige nok til å tas på alvor. Dette begrenser meg, mitt potensiale og min livsglede.

På grå dager når jeg er sliten så lar jeg noen ganger de negative tankene smyge seg inn. Når jeg i tillegg ikke stopper opp og setter pris på hva jeg har, tar innover øyeblikket, eller lytter til behovene mine så mister jeg følelsen av å være tilstede i eget liv. Da kommer flukt planene like etter, jeg får lyst til å rømme til et sted der jeg kan kjenne at jeg lever igjen, et sted der jeg kan kjenne meg fri.

Nå vet jeg at drømmen om å flykte ikke handler om flykte, men er en på minnelse om at jeg må ta behovene mine på alvor, sette av tid til å kjenne på øyeblikket og hva jeg trenger. Kanskje trenger jeg en ferie, et varmt bad, litt tid med noen gode venninner eller ro til å minne meg selv på at de eneste begrensningene jeg har i livet er de jeg lager selv. I den forstand så kan jo alt eller ingenting være mulig, alt etter som hva jeg forteller meg selv.

”Whether you think you can do something or whether you think you cant,  either way you are right” Henry Ford

Kjenner du igjen noen måter du begrenser deg og ditt liv på? Jeg tenker at det er så uendelig viktig å ta oss selv på alvor, kjenne etter behov og lære oss til å følge dem. Gi oss selv verdi, slik at vi kan leve ut vårt potensiale.

Ønsker du råd og tips til dette så meld deg på nyhetsbrevet.

 

Return back to Livet Ditt

Return back to Home

Fra offer til løve i eget liv

Snu en vanskelig historie eller hendelse om til din største styrke og ressurs.

 

Jeg er en person med en sterk historie og en til tider vanskelig oppvekst. Jeg vokste opp med alkoholproblemer rundt meg, en sykdom som skaper mye lidelse.

Til tider inneholdt min empati/»>barndom mer vonde enn gode ting. Jeg var mye bekymret, redd og følte meg alene. Jeg brukte en stor del av 20 årene til å slite med etter effektene av en slik oppvekt. Jeg slet med dårlig selvbilde, vonde tanker og et sinne som var rettet innover mot meg selv. Når barn opplever ting som er vondt å takle eller forstå, så er det ofte at denne uroen og smerten blir sittende igjen i lang tid.

Det største vendepunktet i mitt liv var mitt møte med gestaltterapi. Jeg ønsket å starte opp på Norsk Gestalt Institutt for å bli gestaltterapeut, etter psykologistudier i England. Jeg har alltid hatt et ønske om å hjelpe andre mennesker gjennom samtaleterapi. I dette studiet var det pålagt å gå mange timer i egenterapi, både enkeltvis og i gruppe.

Jeg hadde tidligere gått til en psykiater og en psykolog uten at det hadde nevneverdig effekt for meg. Men hos gestaltterapeutene jeg møtte gjennom studie fikk jeg for første gang erfare og oppleve meg selv på en ny måte. Jeg opplevede meg bekreftet og verdifull som menneske. Dette bygde meg opp og gjorde meg sterkere, slik at jeg kunne tillate meg selv å bli sint på de rette personene, ta meg selv på alvor, lære å respektere og være glad i meg selv.

Jeg gikk gradvis fra å være et offer for vonde omstendigheter, en som til tider syntes veldig synd på seg selv, en person som definerte seg selv ut ifra egen historie på en negativ måte. Til den personen jeg er i dag.

Jeg er ikke perfekt eller verdensmester i så mange ting, men jeg er en person med selvrespekt og en som ikke definerer seg selv som et offer. Tvert om, jeg er en «fighter» en som gjør feil og faller ned, men som alltid reiser seg for å gå videre. Jeg gir aldri opp og tenker at alt er mulig, jeg har tro på livet og mulighetene der ute som er endeløs. Jeg har tilitt og tro på det gode i mennesker.

Min største inspirasjon og drivkraft gjennom mitt arbeid som gestaltterapeut er å hjelpe andre til gå fra offer til løve i sitt eget liv. Jeg bruker denne metaforen fordi jeg tenker at et offer er en person som ikke har noe valg, man flyter med i livet og i omstendighetene. En løve har derimot  i mye større grad; oversikt, makt og valgmuligheter over eget liv.

Det handler for meg om å snu en vond historie eller hendelse om til din største styrke.

Noen av de menneskene jeg ser mest opp til og beundrer har gjort nettopp det, snudd en tung historie rundt til styrke og noe man beundrer. Et av mine idoler i den forstand er Oprah Winfrey, jeg tenker hun er et utmerket eksempel på akkurat dette.

Jeg har gjennom personlig erfaring og utdannelse blitt veldig god på å hjelpe mennesker med å finne deres styrker og resurser, og snu noe som har vært vanskelig rundt til en nyttig lærdom. Min til tider vanskelige historie er nå en av mine resurser.

 

Liker du dette og andre blogg innlegg så kan du skrive deg opp på newsletter øverst på siden, jeg vil da sende deg blogg innlegg når det kommer ut nye, og du får gratis tips til hvordan du kan hente frem dine ressurser.

Return back to Livet Ditt

Return back to Home

F*ck Janteloven

Det bruser i årene og jeg er fylt til randen av energi som jeg ikke hadde for bare noen dager tilbake. Jeg har nylig vært en del av et stort gründer-event der det står en liten fantastisk dame på en stor scene og roper for full hals ”fuck janteloven” og en responderende sal roper ”hell Yeah” tilbake. Et helt fantastisk arrangement fylt til randen av fantastiske og flotte gründere. Positive mennesker som vil noe og som heier hverandre opp og frem.

I begynnelsen så tenkte jeg at dette var litt kunstig og rart, litt sånn ”amerikansk” men så kjente jeg at jeg ble fylt med glede, energi og rausheten i meg vokste. Med påfyll av glede og energi, så kjente jeg også glede og energi for de jeg var sammen med, jeg ville heie på dem, jeg ønsket dem lykke og suksess. Mennesker jeg egentlig ikke kjente, ikke hadde møtt før. Jeg er jo psykoterapeut, så sammenhengen slo meg og kunne ikke stå ”ureflektert”.

 

Vi nordmenn bærer i større eller mindre grad denne litt uheldige kulturarven i oss, vi kjenner den igjen under navnet ”janteloven” ofte litt skjult under ord som ”ydmykhet” og man blir raskt korrigert fra et eller annet hold om man uttrykker positive ytringer om seg selv.  Jeg ser det daglig på sosiale nettverk og i kommentarfelt på blogger og avisinnlegg.

Det er gamle holdninger, men de er i oss, i større eller mindre grad. Jeg kan kjenne de igjen i meg, hvordan det ikke er helt ok å slippe seg helt løs, holde litt tilbake, være litt forsiktig, være ydmyk, ”skal ikke tro du er noe”.

Lite raushet overfor seg selv fører til lite raushet for andre.

Jeg kjente det så tydelig og så sterkt i denne forsamlingen, når gleden og positiviteten vokste i meg, så vokste rausheten for de andre jeg var sammen med.

 

Jeg kjenner igjen hvordan jeg jobber med mine klienter rundt samme tematikken. Jobber med å tydeliggjøre behov, impulser, lyster om å sette seg selv først og ta vare på seg selv. Jeg tenker og erfarer at da vokser overskuddet, energien og rausheten for andre, da har man mer å gi.

Senest i går sa jeg til en klient at ”jeg setter meg selv først, alltid” og hvordan det vekket motstridende følelser i henne. Men det skal ikke mye rasjonell forklaring til før det gir mening. Jeg bruker ofte symbolikken i forhold til å være på et fly, vi har vel alle hørt at du skal sette oksygenmasken på deg selv først, så dine empati/»>barn eller de rundt deg. Det er et godt bilde som beskriver poenget mitt, hjelp deg selv først, så er du i stand til å gi og har overskudd til raushet for andre.

 

Så fuck janteloven! Sett deg selv først, tro du er noe, tro du er alt, elsk deg selv, så fylles du med glede og overskudd, og evner å lytte til egne behov. Ta vare på deg selv, så evner du i større grad å ta vare på de rundt deg. Økt selvtillit og økt selvbilde gir økt selvglede og livsglede!

 

Trenger du hjelp til dette, så ta kontakt med meg, det er jobben min å gi deg mer livsglede og økt selvstøtte!

Return back to Livet Ditt

Return back to Home

Når alt stopper opp

Det er en stund siden jeg har publisert et innlegg på bloggen min. Jeg skal være ærlig å si at det er mye grunnet en kritisk stemme inne i meg som sier at alt det jeg skriver ikke er bra nok. Med det utgangspunktet blir det ikke så lett å få noe publisert. Jeg har hatt en nedstemt periode en liten stund, januar og februar er ikke den beste tiden på året synes jeg. Den perioden er jeg ute av nå, og jeg merker at alt ikke lenger er en uoverkommelig oppgave jeg ikke ser enden på. Det gjør ting litt lettere, kan du si.

Jeg var for noen dager siden på en samling på Norsk Gestalt Institutt fordi jeg går på en etterutdannelse, da lærte jeg en psykoterapeutisk øvelse der man skulle «mate demonen i seg, med det den trengte».  Istedenfor å kjempe i mot som jeg automatisk gjør med mine egne indre demoner, så skulle de «mates», gi dem fult og helt alt det de trenger. Dette høres kanskje litt alternativt ut, tro meg, jeg var skeptisk til det jeg også. Jeg er i utgangspunktet ingen tilhenger av raske løsninger og for mye symbol bruk i terapiverden. Men dette er en konkret øvelse der man henter frem sin indre kritiker eller demon og så visuelt gir den det den vil ha, slik at den isteden ender opp med å bli en alliert. Jeg har allerede brukt øvelsen på flere av mine klienter og alle sammen forteller de at opplever en ro i kroppen etterpå, jeg ser at de smiler, skulderene synker og de puster dypt.

Når jeg reflekterer litt rundt dette så er det ikke så alternativt, men relativt logisk og i tråd med gestalt tankegang. Vi mennesker er sammensatt av gode, dårlige, sterke og svake sider, utfra egen definisjon av hvordan vi ser på oss selv. Men innenfor gestalt så tenker man at også de «dårlige» og «svake» sidene har noen fordeler og det er gode grunner til at vi har tilpasset oss slik at akkurat de sidene har dukket opp.  Det kalles kreativ tilpasning og alle mennesker gjør så godt de kan med det utgangspunktet og begrensningene de har.

Bruker jeg meg selv som eksempel så blir jeg noen ganger deprimert, ikke spesielt positivt for meg eller omverden kan du tenke. Men det har faktisk noen fordeler.

Jeg tar til tider på meg for mye Ansvar, lytter ikke til egnene grenser og lar andre rundt meg utnytte min godhet og vilje til å hjelpe. Så blir jeg deprimert, det er en utmerket måte å beskytte meg selv på, da isolerer jeg meg fra alt og alle, og tar mindre ansvar. Det å bli deprimert oppleves i utgangspunktet ikke som et valg. Når jeg derimot blir klar over fordelene og bakdelene så føles det i mye større grad som om det er noe jeg faktisk kan styre over. Jeg ser hvordan jeg indirekte og direkte velger denne utveien, gjennom handling og tankegang.

Så hva trenger denne deprimerte demonen i meg? Jeg tror hun trenger at jeg i større grad setter grenser og sier i fra, at jeg beskytter meg selv og gir meg det jeg trenger av ro og kjærlighet. Da hadde hun i mindre grad trengt å sette meg helt ute av spill slik at jeg ble beskyttet fra omverden.

Det jeg helt konkret gjorde var at jeg tydelig ga beskjed til en i familien som har utnyttet meg som en personlig samtale terapeut siden jeg var liten; «sånn her tillater jeg ikke lenger at du bruker meg». Hun bør i utgangspunktet ha en helt annen rolle ovenfor meg, det er ikke godt for meg å være hennes hjelper og terapeut.  Jeg utfordret meg selv til å dra på samlingen på Instituttet, selv om jeg tenkte at jeg ikke orket å være rundt så mange mennesker, da jeg kjente meg sliten. Av erfaring så er det mennesker der som gir meg energi og inspirasjon.  Samtidig som jeg bodde noen dager hos min tante hvor jeg føler meg veldig godt ivaretatt og fikk to netter med god søvn. Tilslutt ga jeg meg selv en skravlete venninne kved og så en kjæreste kveld med min mann. Da virket det som min indre demon var tilfreds, og kunne gi slipp på meg. Jeg kan kjenne at jeg igjen er fylt med glede, inspirasjon, takknemlighet og kjærlighet.

Takk til alle dere i mitt liv som gjør livet mitt så rikt og fyller det med så mye godhet.  Takk til dere i mitt liv som lærer meg å sette grenser og å tydelig gjøre mine behov.

Takk til indre demoner som med litt arbeid kan bli mine allierte.

Return back to Livet Ditt

Return back to Home

Demoner blant tankene

Jeg er en dame som er mye i tankene, jeg tenker over hva som har skjedd, over hva som kan skje, muligheter og bekymringer, fremtid og livetditt.no/2012/11/nar-den-gang-da-blir-her-og-na/»>Fortid. Det er fordeler med å tenke mye, jeg underholder meg selv når jeg er alene, jeg får tiden til å gå ved å holde meg opptatt i tanker og dag drømmer. Jeg blir til tider omtalt som en gjennomtenkt og fornuftig person som kan legge frem saker på en ryddig måte. Jeg liker å være en tenker, men det har noen bakdeler også. En person som er mye i tankene, er sårbar, og tilbøyelig for bekymringer, kan gi god grobunn for indre demoner.

For å visualisere dette så vil jeg si at det bor små demoner i blant tankene mine.  Nå og da, tidvis sporadisk, forteller de meg at jeg ikke er flink nok, at jeg ikke er smart, at jeg ikke kan måle meg opp til, eller er like bra som andre. Når de er små og separate så kan jeg ta kontroll over dem og ikke gi demonene så stor plass, overse dem, eller korrigere ved å si til en demon tanke; «nei vet du hva, dette kommer jeg til å få til».

Vinterstid er den tiden på året for meg, da demonene fort kan formerer seg. Lyset og tematuren er akkurat passe til at demon ynglene får bedre rotfeste og de blir fler. Da kan de slå seg sammen til en større kraft som potensielt sett kan slå beina under meg. Det har skjedd før, og det kan trolig skje igjen.

Kanskje du også kan kjenne igjen noen demoner blant tankene dine? Kanskje du har noen ideer om hvor de kommer fra, eller fra hvem. Sånne tanke-demoner kan dukke opp i oss etter vi har fått dem servert av mobbere, søsken, en kritisk og streng mor eller far. Negative ting vi ble fortalt den gangen, har vi nå svelget til vår egen sannhet. Så nå trenger vi ikke mobberen eller den dømmende moren eller faren, vi gjør det mot oss selv.

Jeg har gått en del i terapi, for å kunne bli terapeut, så jeg vet litt om hvor mine demoner stammer fra. Jeg kan plassere noen av demonene tilbake til sin rettmessige eier, som en tenkt handling, men ikke i realiteten. Fordi mannen som en gang ga de til meg, er ikke lenger den han var. Han har ikke i stor nok grad evne til å ta dem i mot, eller forstå hva han har gjort eller sagt. Han er en svekket gammel mann med mange egnene demoner som har vokst seg store, og han har mer enn nok med sine egne utfordringer. Det får være staff nok det, for han.

Selv om det er en tenkt handling og jeg ikke har en mulighet til et faktisk oppgjør med han, så hjelper det meg allikevel. Ved å kunne fortelle meg selv at mye av det negative jeg tenker om meg selv nå, det har jeg fått fra han. På den måten legger jeg de negative tankene, demon tankene, tilbake der hører hjemme. Så kan jeg si til meg selv, når jeg kjenner det igjen; «dette har jeg blitt fortalt, eller fått en opplevelse av når jeg var yngre, stemmer det egentlig for meg?» Ofte så gjør det jo ikke det, og jeg kan da visuelt sett «spytte de ut». «Nei den sannheten vil jeg ikke ha, det stemmer ikke for meg». Har jeg for eksempel blitt fortalt under oppveksten at jeg ikke er smart, så kan jeg kjenne litt etter når det dukker opp i meg, når jeg indirekte eller direkte forteller dette til meg selv som voksen. Kjenne igjen hvor det kommer fra, og plassere det tilbake dit. Kan det hende at personen som fortalte meg at jeg ikke var smart, selv ikke var så smart? Det er uansett ikke min sannhet, og jeg vil ikke ha den. Jeg er mer en summen av de valgene jeg tar og kan ikke defineres ut fra enkelt hendelser. Jeg hever meg over det, og tar makten tilbake.

Sånn tar jeg opp kampen mot tanke-demonene, en etter en.

Så har jeg forresten også sett at tanke-demonene blir svekket når jeg har det bra, trener og føler meg flink, vellykket, og elsket. Da har de rett og slett ikke så mye de skulle ha sagt.

Return back to Livet Ditt

Return back to Home

Når sønnen kjefter på far, slik som mor gjør det.

For litt siden stod min syv år gamle sønn og ropte til sin far at han aldri hørte etter og at far derfor ikke forsto hva han egentlig ønsket. Sønnen vår var trolig trøtt og sliten og lot det gå utover sin far fordi han sto nærmest, og var den personen som stilte krav til han da han ønsket at han skulle kle på seg. Men det var noe i denne formuleringen som traff meg, noe jeg kjente igjen. Var det ikke nettopp dette jeg også sa til min mann når jeg var sint, disse ordene som nå kom ut av min sønn, var ikke de mine?

Etter episoden var over tok jeg dette opp med min mann; var det sånn at våre kommunikasjonsproblemer og små krangling hadde smittet litt over til vår sønn?

Vi har som alle andre parforhold våre krangler og utfordringer, som blir gjemt i en travel hverdag. I en familie så påvirker man hverandre, empati/»>barn merker de voksnes problemer, ved at barn kan kjenne på uro når foreldre krangler eller tar til seg måten foreldrene kommuniserer på. Jeg tenker hverken som terapeut eller som mor at dette er så farlig, barn lærer noe om livet og ekteskapets opp og nedturer på denne måten.

Men jeg vil bruke dette eksemplet for og tydelig vise hvordan man i en familie påvirker hverandre. Det finnes flere vinklinger og måter å se dette på; min sønn kan jo i realiteten kjenne på noe av samme frustrasjon som meg. Min mann har noen ganger en utfordring med tilstedeværelse i en samtale. Min mann er klar over dette problemet som blir synligjort av vår sønns reaksjon, og ønsker å jobbe med dette.

Men man kan også ved dette eksempelet se på hvordan barn plukker opp måter de voksne snakker til hverandre på. I dette tilfellet snakket vår sønn til sin sin far på samme måte som mor gjør det. Utfordringen de voksne har seg i mellom går over til barna når problemet ikke belyses eller tas tak i.

Jeg har en tendens i krangler til å bli den som hever stemmen og legger skyld på min mann, og min mann inntar en mer stille og tilbakeholden rolle. Her gjør vår sønn noe som ligner, han hever stemmen og legge skylden på sin far, fremfor sin mor. For det skal nevnes at min sønn ikke roper til meg på samme måte, sammen med meg viser han sinne ved å bli stille, snurt og å gå bort.

Gestaltteorietisk så sier man at det er slik vi organiserer oss, og slik vi påvirker hverandre. Her trenger jeg og min mann og jobbe med måten vi snakker til hverandre på, og skape en bedre balanse slik at ikke min mann blir den passive og jeg den aggressive i en diskusjon. Vi har her begge like mye Ansvar for og gjeve ut ubalansen, ved å gå i oss selv og se; hva er det jeg gjør, hva trigger denne handlingen hos meg. Økt bevissthet vil trolig bidra til at vi kan kommunisere litt bedre sammen. Det vil spre seg over til våre barn, og hvordan de kommuniserer med oss og med hverandre. Med utgangspunkt i denne måten å tenke på, kan man i familier ofte jobbe med hvordan de voksne kommuniserer sammen, så vil det påvirke barna.

Return back to Livet Ditt

Return back to Home

To find a better version

This is for my English followers, my English friends and family so that you will see what sort of things I’m writing about in my blog. I ultimately want to reach more people because I believe I have something valuable to say, I guess all bloggers believe that, otherwise; why write a blog? I write as a therapist that want to give people ideas on how to achieve more happiness, to give people a sense of “that must mean I’m normal then” or just to give them something to think about, to reflect over. This time I want to say something about the desire to be something else, a better version of one self, which seems like an apt topic in the days of New Year’s resolutions.

All people that come to me wanting therapy want change. As a therapist one of my core beliefs is that “when you accept what is, what is changes”. When you stop trying to be something you’re not, stop pretending and stop wishing for something better that is actually when real change is possible. The great quest for something bigger and better and to strive for a better version of ourselves is in all of us, some more than others. At the root of it is; we want happiness, we want to be happy with ourselves and we want to be happy in our life.

It becomes more apparent in the beginning of a new year, the gyms fill up, people are dieting and starting up new courses and thinking “this will be the year, this time I´ll make it happen” It’s not like I’m saying I don’t believe in the ability for people to change, what sort of a therapist would I be then? All I’m saying is that I think people are going about it the wrong way.

So what does it mean then, to accept what is?

All humans are put together by strengths and weaknesses. We all have a “history” and we all have different ways of protecting ourselves and adapting to the world around us. We are all pretty much doing the best we can with what we have been given.

In gestalt theory the different ways of adapting and surviving are defense mechanisms.

Let me give you an example; let’s say that at one point in your life maybe it was necessary to close off your emotions a little bit, because the people around you did not do a great job at protecting you from their own problems and it all got to be a bit much for you. You learned the ability to “close off” and not get so upset over it all. A wonderful way of protecting yourselves that makes you survive and move on from it.

But years later, as an adult let’s say, it no longer serves you right. It’s no longer necessary to always “close off” your emotions, and in fact it gets in your way a bit. Your partner may accuse you of not caring enough, being cold, or not showing enough emotions.

Maybe it’s time do it a bit differently. Not to change and be something else, but to accept that that’s what you do sometimes. To see the positive things about having the ability to do that, to see what situations that might be useful and in what situations that might be less useful. This will bring on an increased feeling of control, and then give you more choices. Choice and control over your own actions and reactions brings on the ability to change.

We need to learn to appreciate and accept all the different sides to our personality and the circumstances we are in because it is all a result of the choices we have made along the way. It is part of your history, good or bad, it’s you. That’s when real change is possible.

“The more you try and be something you’re not, the more you remain the same” (Beisser, 1970).

Return back to English, Livet Ditt

Return back to Home