Livet Ditt

Fra ytterpunkt til ytterpunkt

Akkurat nå opplever jeg mye framgang og mestring. Gjennom jobben min opplever jeg noe nytt og spennende hele tiden. Det å starte opp og drive denne virksomheten og å jobbe som terapeut på heltid, gir meg en brusende følelse som kan sammenliknes med forelskelse. Før tenkte jeg at jeg trengte andre mennesker for å føle en sånn type lykkerus, men nå har jeg oppdaget at jeg trenger bare meg selv, og den noe klisjéfylte tanken om å følge drømmene mine. Jeg drømmer ikke lenger, jeg lever dem, jeg hopper ut i det. Men det var ikke en enkel prosess og komme hit, det skulle litt til før jeg tenkte at jeg ikke lenger hadde noe å tape på «å hoppe».

For ett år siden var situasjonen min en ganske annen. Jeg var utilfreds i jobben min, var ikke fornøyd med livet mitt og jeg var usikker på hvor jeg hadde blitt av. Så da jeg traff en annen mann som vekket følelser i meg, følte jeg meg levende igjen. Vi innledet ikke noe forhold, det ble med et kortvarig vennskap og en intens følelse mellom oss. Men jeg fikk en kort periode der jeg følte meg vekket til live. Da vi avsluttet det vi hadde påbegynt ble denne deilige berusende følelsen tatt fra meg, og det ble igjen tydelig at jeg ikke var tilfreds i livet. Jeg ble deprimert, sluttet i jobben min, og verden raste sammen.

Jeg snakket åpent med min mann om situasjonen, vi var enige om at dette handlet om mangler i vårt eget forhold og en utilfredshet med hvordan ting var. Vi gikk noen tunge runder sammen, men vi snakket åpent og ærlig om hvordan det var. Vi snakket om hvordan vi kunne snu situasjonen rundt til noe godt igjen, og vi ønsket begge å være lykkelige sammen. Det tok omtrent ett år med depresjon, før jeg innså at «sånn her vil jeg ikke ha det».

Jeg viste innerst inne hva jeg egentlig ønsket å drive med, det var å være terapeut på heltid og å drive mitt eget, og leve i et parforhold med min mann der vi er to selvstendige individer. Etter så mye smerte og motgang, tenkte jeg at jeg hadde ingenting og tape og alt å vinne. Jeg hev meg ut i det, startet opp fullt og helt med det jeg trives best med, det å være terapeut. Her i dag så bruser det i meg, og ikke fordi jeg er forelsket, men jeg har funnet den samme følelsen iboende i meg selv. Mannen min og jeg jobber fortsatt, men jeg ser han tydeligere nå for den han er, enn jeg kanskje noen gang har gjort. Jeg kjenner en trygghet og stabilitet i meg selv som jeg får bekreftet hver dag gjennom jobben min.

Min lykke kan ikke skapes eller bli tatt bort av et annet menneske, den skaper jeg selv, i meg selv. Men at den påvirker de rundt meg, det er det liten tvil om.

Return back to Livet Ditt

Return back to Home

Når den gang da, blir her og nå.

Vi har alle litt «bagasje». Opp og nedturer som har påvirket og påvirker oss i livet. Som gestaltterapeut vil jeg si at vi alle bærer med oss «uferdige hendelser». Det betyr hendelser som har påvirket oss og som vi enda har et vanskelig forhold til, noe som er uklart, eller som vi ikke kan forholde oss til. Vi mennesker har en tendens til å gjenskape disse uferdige hendelsene og reaksjonsmønstrene i forhold til dem. Man sier at det uferdige dukker opp, og det er derfor vi kan som gestaltterapeuter jobbe med utgangspunkt i en her og nå relasjon i terapirommet, men likevel hjelpe til å løse gammel problematikk.

Vi velger oss ofte partnere som på en eller annen måte er med på å opprettholde de mønstrene vi er vant med, i positiv og negativ forstand. Rett og slett fordi det er det vi er kjent med og det virker trygt. Det er våre forventinger til verden som blir bekreftet av partner og omgivelsene.

Jeg har for eksempel til tider hatt en vanskelig oppvekst. Jeg har utfordringer i dag med et stadig ønske om bekreftelse, om å bli sett og hørt, da de behovene ikke ble dekket i tilstrekkelig grad da jeg var yngre. Jeg har valgt meg en partner som opprettholder dette mønsteret for meg. Jeg har valgt meg en noe avkjølt engelskmann, han er vidunderlig på alle områder, en flott mann og far til mine barn. Men ingen stor romantiker, ikke en som uoppfordret gir meg fryktelig mye oppmerksomhet i hverdagen, og han har egne utfordringer i forhold til å lytte og å være tilstede i øyeblikket med meg. Han har hatt en mor som er i overkant involvert, så hans mønster er å holde mennesker litt på avstand.

Disse to koffertene med bagasje er en utfordring å kombinere, og vi faller inn i og opprettholder et kjent mønster. Han vekker en irritasjon og frustrasjon som jeg har med meg fra min oppvekst, og jeg i han. Vi trigger noe gammelt i hverandre og møtes mentalt sett i enkelte situasjoner med den mentale alderen vi hadde da dette gamle mønsteret ble etablert. Ikke som to voksne mennesker i en konstruktiv diskusjon, men to unger som hiver sand på hverandre i sandkassen.

Når mønstre og væremåter blir tydeliggjort, da får man makt og valgmuligheter. Man får da i prinsippet mulighet til å gjøre ferdig noe uferdig, ved å kunne velge noe annet, en ny reaksjon eller handling. Man sitter ikke fast i et gammelt handlingsmønster, men får oversikt over hva som skjer i situasjonen. Og da kan man se seg selv og sin partner igjen, da kan man lære noe nytt om seg selv og hverandre. Ikke en enkel løsning som er gjort over natten, men en prosess med mye læring og håp.

Jeg vil takke Gestaltterapeut Nina Sontum for de faglige tankene og inspirasjonen bak dette innlegget.

Return back to Livet Ditt

Return back to Home

Det er livet ditt

Valg er viktig for meg. Det prøver jeg å få frem både i terapitimene mine og i mitt eget liv. Jeg begynner å forstå hvordan jeg velger mitt eget liv, min retning og mine omstendigheter. Med valgmuligheter kommer frihet, men også livetditt.no/2012/11/det-er-livet-ditt/»>Ansvar. Jeg er ansvarlig for hvordan jeg har det, hvordan jeg oppfører meg, jeg er ansvarlig for mitt liv.

Det er så godt med unnskyldninger.  Å skyve ansvaret over på noen andre, og å slippe å bære det selv.  Uansett hva som skjer med meg, så velger jeg hvordan jeg skal forholde meg til det. Det betyr ikke at ikke vonde ting skjer, det er klart det gjør.

Når vonde ting skjer kan du velge selv hvor lenge du skal tenke på det, og hvor lenge du skal la deg påvirke av hendelsen. Jeg vil påstå at mye av det som smerter oss ikke er andre mennesker, men våre egne tanker om det som har skjedd, det som vil skje og tanker om opplevelser vi har hatt. Hvem styrer tankene dine? Jeg håper virkelig at det er deg selv. Vi plager oss selv, jeg plager meg selv, med tanker om Fortiden og fremtiden. Så mister vi det eneste vi faktisk reelt sett har, og det er her og nå.

Jeg spør alltid i terapitimene; «hvordan har du det akkurat nå». Dette virker som en av de vanskeligste tingene jeg kan spørre om. «Hva mener du? Akkurat nå? Nei, jeg vet ikke jeg».

Det er viktig for meg at jeg virkelig lærer å erkjenne ansvaret jeg har for mitt eget liv. Det er ikke bare noe som inntreffer, men et resultat av alle de valgene jeg tar hele tiden, hver dag. Så tilstedeværelse i øyeblikket og intensjon blir viktig.  Jeg må kunne kjenne etter her og nå «hvordan jeg har det» være tilstede i øyeblikket og legge intensjon i valget jeg tar. «Hva vil jeg egentlig? Er dette godt for meg? Er det dette jeg vil?» Det handler om vilje til å ta ansvar for sitt eget liv, velge å sitte i styresetet og å bestemme retningen. Fremtiden kommer aldri, du har bare en kontinuerlig rekke av «her og nå». De valgene du tar i dag, her og nå, de skaper livet ditt.

Return back to Livet Ditt

Return back to Home

Når du og jeg blir til oss

Jeg er en vanlig dame som lever i et vanlig ekteskap med en vanlig familie. Hverdagen kommer og går, og vi lever i rutinene med lekser, fotballtrening, matlaging og leggerutiner uke etter uke og år etter år. Det høres kanskje kjedelig ut, men sånn er livet for meg og jeg tror mange kjenner seg igjen.

Utfordringen for meg er at jeg av og til føler at jeg forsvinner litt. Jeg blir en del av et ”oss” og fokuset blir hva som er best for ”oss”. Jeg skal innrømme at det er ganske trygt å ha det sånn. Men er jeg ikke påpasselig så forsvinner jeg helt i dette. Jeg får en opplevelse av å bli borte, blir usikker på hva jeg vil og kjenner ikke så godt etter hva som er mine behov lenger. Dette er ikke godt for meg, jeg vil ikke forsvinne. Av erfaring vet jeg at det er da samlivsproblemene, småkranglingen og frustrasjonen dukker opp.

Målet mitt er å leve som et selvstendig menneske med mine tanker og mine behov, sammen med et annet selvstendig menneske som har sine tanker og behov. Utfordringen er at man må lære å se og respektere forskjellene, at man har ulikt perspektiv og oppfatter ting på hver sin måte. Lære å tåle at det ikke er «rett og galt» men to ulike oppfattelser. Utfordringen her er at det er så komfortabelt når man kan være enige om hvordan ting er, at partneren ser og oppfatter det samme og at man tenker likt om ting. Da føler man seg litt mindre alene, man er en del av et «oss».

Jeg ser eksistensielt på livet og tenker at vi lever sammen med andre, men til syvende og sist er vi enkeltstående unike individer. Når vi anerkjenner og respekterer forskjellene i et forhold, fremstår partneren som mer unik og en selv føler seg som et mer spesielt menneske. Man opplever seg mer «sett og verdsatt» enn når man bare er en som flyter med og er en del av et «vi». Ironien er at den trygghetsfølelse av å være en del av et ”vi” ofte ender med å bli grunnen til at par dukker opp her i terapi hos meg. Med utfordringer som; «jeg vet ikke hva jeg vil lenger, jeg opplever ikke at han ser meg for den jeg er og jeg opplever ikke at hun respekterer mine behov».

De har mistet seg selv, sin selvstendighet, kjenner ikke behovene sine lenger, men tenker bare at det er noe som mangler.  Jeg kan si at med personlig erfaring at det ofte er skillet mellom «du og «jeg» som mangler. Det blir et «avhengighetsforhold» og ikke et forhold nødvendigvis basert på gjensidig respekt og kjærlighet.

Når man erkjenner og respekterer at man har forskjellige oppfattelser og tåler forskjellene, uten å tenke at det er en trussel for forholdet, da tror jeg man blomstrer frem som et enkelt menneske. Når jeg kjenner etter mine behov og stoler på egne tanker, uten bekreftelse, eller behov for at min partner skal se ting på samme måte, da liker jeg meg selv mer. Jeg ser at med økt selvrespekt, øker respekten og kjærligheten for min partner.

Så tenk på deg selv, vær egoistisk, følg dine drømmer, lev ditt liv. Ikke «del» livet ditt med noen andre, det er ditt og ditt alene. Finner man noen som vil leve side om side, noen som vil leve parallelt med deg og samtidig respekterer og tåler forskjellene, da tenker jeg man har funnet noe unikt og vakkert.

Return back to Livet Ditt

Return back to Home

Et offer for livet

Synes du synd på deg selv og tenker at livet er veldig urettferdig noen ganger? Tenker du kanskje at ting er litt verre for deg, enn for alle andre?  Jeg også, så det er du ikke alene om, det gjør vi vel alle sammen.

Vi mennesker inntar ulike roller etter hvilken situasjon vi befinner oss i, eller hvem vi er sammen med. Kone, elsker, datter, flink pike, sterk og selvstendig og mange flere roller litt ettersom hva situasjonen krever av oss.

Offerrollen er en av disse rollene som flere av oss inntar uten å være klar over det. Noen kan bli for komfortable i denne rollen, og bli værende i lang tid. Selve ordet «offer» er negativt ladet. For meg har dette ordet og denne rollen vært så negativt ladet at det til tider har provosert meg. Typiske utsagn eller holdninger fra mennesker som har inntatt denne rollen er; «det er ikke min feil, det bare ble sånn» og «sånne ting skjer alltid med meg, og ingen andre».

Som gestaltterapeut har jeg lært at offerrollen kan være ganske nyttig, og at en typisk «under dog» har ganske mye makt. Jeg skal innrømme at jeg også har inntatt denne rollen til tider, når jeg har hatt behov for litt ekstra sympati og trøst. For saken er at denne rollen høster mye sympati, trøst og forståelse. Man mottar mer støtte og hjelp og kan lettere skyve fra seg Ansvar. Jeg så det ikke så godt før, men jeg ser det veldig tydelig nå, når jeg eller andre inntar offerrollen. Noen inntar denne rollen mer eller mindre permanent, bevist eller ubevist så fraskriver de seg ansvar. Dette er så godt og trygt for mange, at de blir værende i rollen. De tenker at det ikke er deres feil at de er overvektige eller deprimerte, livet er bare noe som skjer. Dette er en form for kreativ tilpasning, på et eller annet punkt i livet har det vært nødvendig for dette mennesket å være et offer for å høste trøst og forståelse, men så blir man værende i denne rollen fordi det blir konvertabelt og kjent.

Det var først da jeg forsto nytteverdien av å innta en offerrolle at jeg kunne erkjenne at dette også var noe jeg gjorde. Jeg fikk en motpol til den siden av meg som var så fremtredende. Den sterke mestrende jenta, løvetannbarnet. Jeg ser at når jeg kan tillate flere sider av meg å komme frem og få anerkjennelse, så får jeg en bedre forståelse for hvordan jeg fungerer. Når man tydeligere ser hva man gjør, og erkjenner dette, får man mer spillerom og flere valg muligheter. Det er nettopp dette jeg er opptatt av, at livet er en rekke med valg. Man velger retningen og man velger livet sitt, er man ikke fornøyd så er det på tide å ta noen nye valg.

Til dere rundt meg og dere der ute som tenker at «livet bare skjer med meg»; vil jeg si at heldigvis så er livet ditt ansvar. I ansvar ligger valg, i valg ligger muligheter, i muligheter ligger utvikling, i utvikling ligger forandring og vekst.

Return back to Livet Ditt

Return back to Home

Høstmørket

Hva er det med denne årstiden som får ting til å virke så tungt og vanskelig noen ganger?

Høsten er en vakker årstid med sterke farger, frisk luft og dalende løv, men den bærer også med seg en mørk kontrast. Plutselig forsvant sommersola, glitrende sommerkvelder, svaberg og følelsen av at alt er mulig. Brått blir vi slått i hode med en kald spade av høstens realiteter, med våte bukseben og løv i håret går vi med slagstøvler i motbakke.

Sånn i utgangspunktet har jeg alltid tenkt at «tanken om høsten» handler om mulighet for forandring og noe nytt, en årstid med mye håp. Jeg sier «tanken om» fordi jeg kan like å idyllisere denne årstiden, men når den faktisk inntreffer er realiteten en ganske annen. Dette henger kanskje sammen med den gangen da jeg sto der, en sen sommerdag, med ny pakket ransel og splitter nytt pennal, og tenkte at dette skoleåret da skulle alt bli annerledes. Jeg skulle bli flinkere, smartere, mer populær og den søteste gutten skulle endelig oppdage at jeg eksisterte. Det ble aldri helt sånn.

Som voksen har jeg erfart at endring ikke er noe som kommer med enkelhet. Det er ofte en smertefull og lang prosess for å komme frem til noe nytt. Gi slipp på det kjente og trygge for så å slippe til nye tanker og vaner.

Høsten er en fin tid til å evaluere forhold, ta et oppgjør med det økonomiske og å se realitetene i hverdagen. Vi går inn i en endringsprosess og en evalueringsprosess for å kunne åpne for og slippe inn noe nytt. Dette er årstiden nye kurs starter opp, trening kommer på agendaen og man starter kanskje på nye studier. Vi mennesker har et stadig behov for endring og utvikling, smertefullt eller ikke. Høsten bringer med seg en klarerende kald realitet. Vi må kjenne på det som er vanskelig for å sette pris på alt det som er bra. Vi må kunne tørre å gi slipp på noe kjent, for å gi plass til noe nytt.

Så slipp høsten og realiteten inn, evaluer og rydd plass til noe nytt, stå i motvind og det tunge, så vil endringen komme, og noe nytt vokse frem. Eller kanskje en ny opplevelse av det som allerede er, en ny verdsettelse av det man har. Det ønsker jeg meg denne høsten, en økt verdsettelse av alt det fine som er rundt meg, som mannen min og empati/»>barna mine. Og jeg er villig til å stå i prosessen som er nå, for å komme ditt.

 

 

Return back to Livet Ditt

Return back to Home

Øyeblikket

Har du tenkt på noen gang, at et øyeblikk, er slik ordet beskriver; et blikk med øyet, et øyeblikk som fanger akkurat her og nå. Den absolutte nåtid.

Jeg ser at jeg bruker mye tid på å fjerne meg fra øyeblikket, og det er mange måter å gjøre det på. Vi gjør det alle sammen, små og store distraksjoner, ting vi gjør for ikke å være helt til stede, ikke helt kjenne etter. Jeg spiser smågodt eller sjokolade, og stenger ute all dårlig samvittighet, jeg ser på tv og drømmer meg inn i en annen verden, leser bøker, hører på musikk når jeg går, og tenker på alt annet, enn det som er rundt meg akkurat der og da. Det finnes mye vi mennesker gjør for å distansere seg litt fra tilstedeværelsen og ikke riktig kjenne etter; alkohol, røyk, narkotika, overspising, underspising, over trening, humor, og mange andre ting som kan brukes på den måten, holde avstand med seg selv og til dels andre.

Ok, så hva er poenget mitt, hva vil jeg frem til? Jeg ser at jeg distanserer meg mye fra øyeblikket, og jeg erfarer at mange som kommer til meg i terapi distanserer seg fra å være tilstede i nåtid. Hvorfor gjør vi dette? Hva er det i den absolutte nåtid, og tilstedeværelse i kroppen og omgivelsene, som er så skremmende at vi har behov for å fjerne oss litt fra den? Er det kanskje et kollektivt samfunns fenomen? Det skjer rundt oss, og med oss, vi blir sugd inn i det, vi forsvinner inn i sosiale medier, fortapt i andres liv; i Realty-tv og tv serier.

Jeg tror jeg er preget av samfunnet jeg lever i, uten tvil, men jeg vil ikke ta fra meg selv Ansvaret og da påfølgende valget. Jeg ser eksistensielt på livet og tenker at det meste er et valg på en eller annen måte. Jeg velger å fjerne meg fra øyeblikket, å ikke helt kjenne etter fordi det noen ganger er avslappende og kan oppleves som et pusterom.  Når omgivelsene, stress og press blir litt mye og ta inn. Da er jeg utrolig glad for at jeg evner å skape litt pusterom og distanse for meg selv, frem med smågodt og en god film. Det er lett å ta valget i den retningen, men litt mer utfordrende og velge tilstedeværelse i øyeblikket.
Jeg oppfordrer gjennom dialog og øvelser, med klientene mine, at de skal øke tilstedeværelse i eget liv. Jeg tenker det bidrar til økt kontroll over seg selv, og økt opplevelse av å leve i livet sitt, velge å være, velge å ha valg.

Men det er ikke en enkel sak, det skal jeg være den første til å innrømme. Det fine er at jeg i møte med mine klienter også kan bli klar over mine egene utfordringer. Jeg øver meg også akkurat som mange av mine klienter på å være tilstede i øyeblikket, ikke hele tiden men i økende grad. Fordi jeg kjenner at det er godt å kjenne seg tilstede i sitt eget liv, oppleve det der og da på godt og vondt. Det gir meg bedre kontroll og flere valg muligheter.

Return back to Livet Ditt

Return back to Home

Begynnelsen.

Alt har en begynnelse, også en blogg.

Det er ingen enkel sak det, og ta det første skrittet, vise seg frem, gjøre seg sårbar og åpne opp for tilbakemelding og kritikk. Hva vil jeg egentlig formidle, hva skal frem, hva nytt har jeg å komme med som ikke har blitt sagt før? Kanskje fint lite, og kanskje er alt sagt før. La meg ta utgangspunkt i det, at det meste har blitt sagt før, og jeg er nok ikke et revolusjonerende geni, som skal formidle en nyskapende filosofi til verden, lang derifra. Kanskje er det nettopp det jeg vil ha frem, at jeg er terapeut og en ganske god sådan, men jeg er like feilbarlig, sårbar, svak, tullerusk, sterk, egosentrisk, elskverdig, smart og hverdagslig som alle andre. Jeg ønsker faktisk å vise frem det, på godt og vondt. Og så kan du jo lure på hva i all verden er det jeg prøver å oppnå med det?

Kanskje kan jeg klare å skape en følelse av gjenkjennbarhet, en god latter, og tanker om at «jeg er i det minste ikke så sprø». Noen ganger kanskje et nytt perspektiv, en ny måte å se det på, litt inspirasjon i ny og ne.

I en facebook-preget verden, der alt er renvasket og pent, positivt og lykkelig, shabby og chict, så kjenner jeg på mangelen av polariteten til dette som kan skape en litt bedre balanse. Vi er da bare mennesker, vi driter oss alle ut i blant, vi skammer oss, vi føler oss slitne og lei, vi gråter over såre minner, vi tenker ulovlige tanker, vi roper ut i sinne og vi gjør feil, alle sammen. Om vi er terapeuter, leger, søppeltømmere, arkitekter eller lærere, vi er alle bare mennesker. Og balansen jeg søker og det jeg savner er en form for nærhet.

Alt dette renvaskede «lykkeri-greine» skaper for meg mye avstand. Det blir avstand mellom meg og dette fordi jeg selv merker at jeg er jo mer sammensatt enn det, jeg er alt det negative og triste og sårbare også, og når det blir for mye fokus på den ene siden, så kjenner jeg meg ikke lenger igjen i det. Da vokser avstanden mellom oss mennesker, tror jeg, fordi vi så lett kan oppleve oss selv som «feil» på en eller annen måte, når standardene blir så høye og alle er så forbaska perfekte og lykkelige hele tiden.

Som gestaltterapeut så bruker jeg meg selv i Terapi rommet, jeg er ikke en nøytral observatør, men et delaktig og levende redskap. Fordi jeg også har levd et liv, på godt og vondt, fordi jeg heller ikke er perfekt kan jeg se deg, høre deg og hjelpe deg. For det er min jobb, å hjelpe klienten videre fra det som oppleves som fastlåst, åpne for et nytt perspektiv og bidra til at klienten ser seg selv litt tydeligere. Og det kan jeg, ikke fordi jeg vet bedre enn klienten, men fordi jeg benytter en metode som jeg har lært meg gjennom studier. Jeg møter klienten i et jeg-og-du møte, menneske til menneske, ikke ovenfra og ned, men side om side. Og gjennom rene fenomenologiske beskrivelser i øyeblikket, her og nå, ikke synsing, tolkning, eller velmente råd, så opplever kanskje klienten å bli sett. Og jeg erfarer at det bidrar til at klienten ser seg selv tydeligere, og når man ser hva man gjør, og hvordan man gjør, så åpner det for flere valgmuligheter.

Det er det jeg liker så godt med akkurat denne metoden, det er derfor Gestalt -metoden er den rette for meg. Og det vi begge har til felles, jeg og klienten, er ønsket om å se tydeligere hvem vi er og hvem vi blir, i møte med hverandre og verden.

“The aim of life is self-development. To realize one`s nature perfectly- that is what each of us is here for” – Oscar Wilde (1854-1900) The Picture of Dorian Gray

Og her opplever jeg at Oscar Wilde snakker om å se seg selv for alt det en er, på godt og vondt, styrker og svakheter. Jeg som gestaltterapeut er opptatt av å anerkjenne og akseptere det gode og det vonde, det sterke og det svake i et menneske, fordi det skaper balanse og bevegelse. Jeg vet at jeg er både selvsikker og usikker, spennende og kjedelig, tålmodig og temperamentsfull og mange andre polariteter. Og jeg lærer med tiden å like og akseptere alle sidene ved meg selv, fordi jeg ser at de hører sammen og trenger hverandre. Og det gir meg bedre kontroll og flere valgmuligheter. Når man aksepterer det som er, da åpner mulighetene seg for endring og utvikling.

Så da har jeg vel startet med både små og store ord, og gitt meg selv både lite og mye og leve opp til. Jeg kan med et smil om munnen og litt selvironi kalle meg selv for en «terapeut-blogger». Og kanskje, hvis jeg er heldig, har jeg vekket en interesse hos et eller annet menneske der ute, er det ikke det alle vi «terapeut-bloggere» drømmer om.

Return back to Livet Ditt

Return back to Home