Jeg er en helhet som er større en summen av de små delene. Jeg er en helhet som skapes av alle de små delene, de gode og de dårlige, og tilsammen utgjør de en unik kombinasjon som blir meg.

De dårlige sidene balanserer ut og henger sammen med de gode, jeg er hissig men også lidenskapelig, jeg er sær og til tider vanskelig å være sammen med, men den samme kvaliteten gjør meg også interessant og talentfull. Jeg trenger alle sidene av meg, og du trenger alle sidene av deg. Det er det som utgjør meg og det er det som utgjør deg.

Min mann har lært meg noe fantastisk, noe som har tatt lang tid og mye mot kamp fra min side å virkelig forstå, han har lært meg å elske hele meg, alt ved meg. Være stolt av den jeg er på gode og på dårlige dager. Han har vist meg at alt ved meg har en verdi og har aldri kritisert noe ved meg, han elsker vær lille bit og rubbel, alle delene og sidene, fordi de utgjør en større helhet, som er meg.

Jeg er til tider selvkritisk og synes både det ene og det andre kunne vært bedre eller annerledes. Når jeg har vanskelige perioder eller ting er trassig, så kritiserer jeg meg selv enda mer. Bryter meg selv ned, blir sinna, lei meg og sliten.

I en lang periode nå så har ting vært vanskelig for oss, på grunn av forskjellige uforutsette situasjoner så har vi som familie hatt det tøft. Vi krangler mer, vi tar ut frustrasjonen på hverandre, istedenfor å støtte hverandre.

Jeg kritiserer meg selv, og jeg kritiserer min mann. Han blir oppgitt, sliten og lei, og deler ikke hvordan han har det, med meg. Men han kritiserer meg ikke.

Syklende hjem fra kontoret for noen dager siden så gikk det opp for meg; situasjonen som er vanskelig ikke har endret seg, allikevel så er forholdet mellom meg og mannen min er sterkere og bedre enn på lenge. Hvorfor har vi det så godt sammen når ingenting egentlig har blitt bedre?

For noen uker siden var jeg på en seminar med Frank Steammler, en jeg anser som en av de beste gestaltterapeutene i Europa. Vi gjorde et stykke arbeide sammen, han som terapeut og meg som klient. Han ønsket å vise en terapeutisk teknikk for en forsamling terapeuter. I dette arbeidet så kjente jeg på kroppen, hvordan jeg kritiserer meg selv og holder meg selv nede til tider. Det var ikke en intellektuell åpenbaring det var noe jeg kunne kjenne på langt nede i magen, det satt i kroppen.

I tanke prosessen som fulgte etter dette arbeidet ble det så klart for meg at min mann aldri kritiserer meg. Jeg tenkte over noe Steammler sa om ”self-compassion” som handler om å vende seg til seg selv med en hjelpende hånd når en sliter, fremfor å slå seg selv i hode. Jeg tenkte på det jeg selv er opptatt av som terapeut, om å ta vare på seg selv slik at man kan ta vare på andre. Om å vokse frem, blomstre og bli sin egen beste versjon, og at dette er mulig når man ivaretar og beskytter egnene behov, ikke når en kritiserer seg selv.

Når man anerkjenner og aksepterer, ja til og med elsker hele seg, da fylles man med raushet og empati for andre. Jeg vet det så godt, jeg tror på det så inderlig.

Etter møte med Frank Steammler så har jeg uten bevist å tenke på det, men helt automatisk, sluttet å kritisere meg selv så mye. Det skjedde en kroppslig reaksjon, en bevisstgjøring langt nede i magen som endret noe i meg. Det er dette som er så utrolig og fantastisk med gestaltterapi.

Nå så jeg godheten fra min mann så tydelig. Jeg kunne ta den imot på en helt annen måte. Jeg kjente på kjærlighet og raushet for meg selv og for han.

Så dette er til deg min elskede mann, takk for ti lærerike, utviklende, støttende, utfordrende og eventyrlige år som din kone.

Jeg er et bedre menneske fordi du elsker meg.

Return back to Parforhold, Ukategorisert

Return back to Home